De får ikke bli med på kjøpefesten

Herved avlives mytene om kjøpefesten: Det er flere hundre tusen nordmenn som ikke har råd til å spandere på seg noe ekstra, som sydenferie, ny bil eller flunkende nytt kjøleskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De nyfattige får være med på en tredjedel av forbruksveksten. Men så er det stopp. - Norge trenger en økonomisk helsesjekk, først og fremst for å definere fattigdomsbegrepet, mener sosialforsker Ivar Brevik ved Norsk institutt for by- og regionforskning.

Her er eksempler fra dagens Norge:

  • Rundt 300 000 personer under 67 år mottar offentlige overføringer. Pr. 1.1. 1997 var det 239 429 uførepensjonister i landet. I overkant av 45 000 mottok overgangsstønad, og 31 000 personer fikk etterlattepensjon.
  • I alt er det 154 000 sosialklienter i Norge.
  • Gjennomsnittslønna i 1996 var 235 000. Statistisk sentralbyrå regner med en vekst på rundt 10 000 i 1997. Men en uføretrygdet må klare seg med 8000- 9000 kroner i måneden. Matutgiftene sluker en tredjedel av husholdningsbudsjettet.
  • Gjennomsnittlig lånerente kommer til å stige med 0,4 prosentpoeng i 1998. Men de nyfattige har ikke råd til å kjøpe egen bolig eller bil. Ettersom boligprisene, spesielt i de store byene, nådde vanvittige høyder i løpet av 1997, har de mer enn nok med å betale husleia.
  • En av tre nordmenn har et inkassofirma på nakken, til tross for økonomisk gullalder.

Lever stramt

- Det å være fattig i dag er ikke å mangle det rike folk har, men å mangle det som vanlige folk har. Når vi finner svaret på hvor mange dette gjelder, kan vi anslå hvem som er fattig, konkluderer forsker Ivar Brevik.
I dag finnes det ingen fattigdomsgrense i velferdssamfunnet Norge. Men Brevik tror så mye som 10- 15 prosent av befolkningen lever svært stramt.

- De nyfattiges penger går til basisgoder som bolig, oppvarming, klær og mat. Men når dette er betalt, er det ikke mye igjen. Dette regner ikke middelklassen som forbruk, men som basisbehov. Man må justere fattigdomsgrensen etter samfunnsutviklingen. Vi kan ikke definere en slik grense etter for eksempel Hellas eller Italia, heller ikke etter hva som var tilstanden i 1987, sier han.

Velferdsutviklingen inkluderer heller ikke de store gruppene som må leve på ulike offentlige stønader, som uføretrygdede, sosialklienter og liknende.

- Disse, som er foreldre til vel 150 000 barn, har ikke bare lave inntekter, men de er også i stor grad frarøvet muligheten til å delta på de forbruksarenaer som vårt moderne samfunn krever, fortsetter sosialforskeren.

Unge og urbane

De er unge og urbane. De blir feid over på det stadig voksende leie- og kjøpemarkedet for boliger. I ingen annen gruppe i samfunnet er forskjellen så stor som blant unge.
- Med stadig større krav - både i arbeidslivet og i utdanningssystemet - står vi foran svært store utfordringer når det gjelder de unge. Det er slutt på den tida hvor de som ikke klarte skolen tok seg en tur til sjøs, eller jobbet på hjørnesteinsbedriften, for å komme i gang med livet, sier forsker Ivar Lødemel ved FAFO.

- Ungdom er uten tvil den største faregruppen. En del bruer, som tidligere markerte overgangen fra ungdoms- til voksentilværelsen, er i ferd med å forsvinne. Det blir også stilt stadig høyere krav til dem som faller utenfor, sier Lødemel.