De farlige spørsmålene

En stor rettssak er et langsomt drama. Det drives fram av de farlige spørsmålene, skriver Dagbladets kommentator.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Per Orderuds andre dag i vitnestolen begynte godt. Så lenge det var Cato Schiøtz som lobbet sine vennligsinnede oppklaringsinvitter til sin klient, svarte gårdbrukeren og juristen fra Orderud uten å nøle og med klar stemme. Han svarte avslappet og utfyllende også mens forsvareren til Veronica Orderud, Frode Sulland, stilte spørsmål.

Men straks advokatene på bakerste tiltalebenk - der Kristin Kirkemo Haukeland og Lars Grønnerød sitter - slapp til, snørte det seg akkurat slik det gjorde på Pers første dag da aktorene førte ordet. Fra advokatene Tor Kjærvik og Steinar Wiik Sørvik kom de farlige spørsmålene.

De som Per Orderud ikke vil, ikke kan eller ikke tør svare på. Når disse spørsmålene kom, søkte han etter øyekontakt med sin forsvarer og nølte lenge før det lavmælt kom et ikke-svar.

En ting vi fikk vite i går, var at Per benektet ethvert kjennskap til vådeskuddet på Orderud lille julaften etter råd fra forsvarer Schiøtz, som ba ham vente og se om det ble tatt ut en tiltale.

Det har antakelig ingen god virkning på retten når Per Orderud vil ha dommerne til å tro at han og Veronica ikke en eneste gang etter julaften 1998 snakket seg imellom om at Kristin på lille julaften rettet en ladd pistol mot Veronica og trakk av slik at en kule traff et Nerdrum-bilde og deretter sneide et merke i stuebordet. Hvis det altså var slik det foregikk?

PER STO STEILT på at de to heller ikke snakket på nytt om dette i løpet av de tre dagene som gikk fra Kristin Kirkemo Haukeland og Lars Grønnerød ble arrestert for å ha hatt noe med trippeldrapet å gjøre, og til ekteparet selv ble arrestert.

Sorenskriver Trond Våpenstad og hans forsterkede herredsrett ser selvsagt at familietausheten omkring skyteepisoden på lille julaften står i kontrast til utsagnet i en av Per Orderuds politiforklaringer, der han kommenterer forklaringene som Kristin og Lars har avgitt om drapsplanlegging og våpenoverlevering: «Hvis en sitter i det til oppunder nesa, så vil man vel forsøke å skylde på andre.» Den påstanden brukte advokat Wiik Sørvik til et farlig spørsmål rettet til Per Orderud:

«Er det slik?» spurte Wiik Sørvik. «Ja, slik er det,» svarte Per, og slukte agnet med søkke og snøre.

DET ER MØTET MED DE farlige spørsmålene som bestemmer temperaturen i en rettssak. Det er de som driver den framover. Det er rundt dem dramatikken oppstår. «Jeg merker meg at advokat Sulland ble nervøs for problemstillingen,» sa Wiik Sørvik da han nok en gang ble avbrutt av en forsvarer fra første tiltalebenk. Like før hadde Wiik Sørvik vært i et kraftig munnhoggeri med Cato Schiøtz.

Per Orderud har lidd åpenlyst i konfrontasjonen med de spørsmålene som er farlige for hans sak. Neste rettsmøte er på tirsdag. Da er det Veronica som må svare på spørsmålene som er farlige for henne. Er det sant at hun ønsket svigerforeldrene døde, slik hun skriver i sin dagbok? Og når fikk hun vite at kjøpekontrakten som lagmannsretten ville granske nøye under ankesaken mot svigerfaren, var falsk?

Deretter må Kristin Kirkemo Haukeland svare på hvorfor retten skal tro at hun, som hadde kjøpt stjålne våpen i Molde, bare lyttet til at de skulle brukes til drap uten å varsle noen?

Så må Lars Grønnerød forklare både hvorfor han ifølge sin egen forklaring kunne gi fra seg sin kaliber 38. revolver med kjælenavnet «Lillegutt» til Per Orderud, i bytte med en stjålet Ruger Mark II 22. kaliber midt på svarte natta mellom langfredag og påskeaften. Og så må han svare på hvorfor magasinet fra det andre drapsvåpenet sto på utstilling på hans soverom i Frognerveien.

DA PER ORDERUD fikk det farlige spørsmålet om hvem han trodde ville bli stående som eier av Orderud gård dersom det ble oppdaget at kjøpekontrakten, som er stridstemaet i saksanlegget mot faren, har forfalsket underskrift og er tilbakedatert med mer enn et halvt år, svarte han heftig: «Jeg.»

Selv kan jeg ikke la være å lure på hvordan lagmannsretten ville ha vurdert en kjøpekontrakt som var forfalsket akkurat slik den saksøkte Kristian Magnus Orderud hevdet, og et skjøte som ikke kunne tinglyses fordi det ikke tilfredsstilte de rettslige krav til et slikt dokument.