De fattige har vi glemt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Politikkens forbannelse er gapet mellom løfter og levering. Når kampen står om stemmene,

strekker alle partier seg lengre enn skinnfellen

rekker. Når de skal levere varene, er det aldri

grenser for hvor hvilke vanskeligheter de har møtt. Da skylder politikerne på verdensøkonomien,

opposisjonens vrangvilje, andre prioriteringer, manglende utredninger, rentenivået og ellers på

alt som finnes for hånden. Denne reisen, hvor håp tennes og slukkes, er blant politikkens minst tiltalende sider. Likevel får trafikken fortsette.

Den rød-grønne regjeringen har flertall i Stor-

tinget, om ikke alltid i sitt eget sinn. Løftene som ble gitt i Soria Moria-erklæringen må velgerne oppfatte som bindende, ikke som veiledende.

Regjeringen har makt og økonomi til å gjennomføre sitt eget program. Derfor finnes det ingen unnskyldning for at regjeringen svikter løftene

om å avskaffe fattigdommen i Norge. I stedet går utviklingen i motsatt retning: de rikeste bader i penger som aldri før, mens de fattige er glemt og henvist til uverdige liv.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland tok opp dette misforholdet i et debattinnlegg i Aftenposten i går. Han pekte på at politikk ofte ikke er mer enn å administrere kampen mellom godt organiserte grupper. Men slik svikter politikerne også sin fremste oppgave: Å gi stemme til dem som ikke blir hørt og makt til dem som ingen makt har.

I stedet har vi fått sterk velstands- og velferds- utvikling for godt organiserte grupper, mens menneskene i samfunnets utkant stadig blir oversett.

Jaglands utfordring vil selvfølgelig irritere regjeringens medlemmer. Utspillene fra den tidligere partilederen og statsministeren oppleves ofte som stein i skoene, altså som ubehagelige påminnelser om politiske mangler. I dette tilfellet er kritikken både rimelig og nødvendig. Regjeringen må handle nå for å bevare et skinn av troverdighet.