- De fattige må få velge

- Nå får de syke velge sykehus. Det er et framskritt. Men når får de fattige velge hospits? spør helse- og sosialombud i Oslo, Helge Hjort.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Det er en myte at det bare er de ressurssterke og vellykkede som er for valgfrihet, framholder han og fortsetter:

- Sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa bør benytte sjansen til å definere nasjonale minstestandarder for sosialhjelp.

Overvåker

- I dag er det ulike satser fra kommune til kommune. Nivået fastsettes ikke ut fra hva hjelpen koster, men ut fra kommunenes frykt for å bli et trekkplaster for sosialklienter. De skuler til nabokommunen og setter satsene lavere.

Hjort har overvåket Oslo kommunes helse- og sosialpolitikk siden 1991 under vekslende politisk ledelse.

I denne perioden har flere regjeringer styrt landet. Sosial- og helseministrer har kommet og gått.

- Politikerne har overlatt styringen til byråkratene. Jeg ser knapt forskjell på vekslende regimers politikk på mitt område, sier Hjort.

- Konturløsheten skyldes ikke at dagens regjering har et smalt parlamentarisk grunnlag. Mindretallsregimer har vært det normale, også i Oslo. Bondeviks «forretningsministerium» er ikke noe unntak, bare et ekstremt eksempel, mener Hjort.

- Har logret

- Regjering og byråd har logret minst like mye for det administrative apparat og byråkratiet som for opposisjonen. Det spiller nesten ingen rolle hvilken farge den politiske ledelse har, sier Hjort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det beste eksemplet er dagens helseminister, Dagfinn Høybråten, som av bakgrunn er en kombinasjon av administrator og politiker. Han har valgt den administrative rolle framfor framfor den politiske. Det viste han blant annet ved å bryte sitt partis valgløfte om å gi pasienter juridisk rett til behandling.

Hjort er likevel glad for mentalitetsendringen som har ført til at flere partier nå har større forståelse for betydningen av valgfrihet.

Tyngre

- Vi har færre, men tyngre sosialklienter, sier han.

- For mange av dem mangler det vesentligste, et sted å bo. Mange av dem trenger hjelp fra rusomsorgen og psykiatrisk behandling. Men det skorter på tilbud, sier han.

- I psykiatrien tvangsbehandler Norge flere enn noe annet land, mens de som frivillig søker hjelp ikke får det.

Dermed øker fortvilelsen og desperasjonen hos dem som ikke får behandling.