De flinkeste på skolen har aldri manglet belønning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

11-åringen hadde en tung dag på Ekebergsletta. Etter åtte baklengsmål og to tap, hjalp det lite med voksen oppmuntring. Så flink du er blitt til å drible, forsøkte jeg. Hun så på meg som jeg ikke hadde forstått noen verdens ting. Hallo? Sa hun. Vi tapte 4-0.

Selv om aldersklassen ikke deltar i cupen, men spiller serie, hvor alle lag får pokal og klapp på skuldra, er det ingen tvil om rangeringen. Fotball spilles ikke på idealtid. Det er heller ingen premie for innsats eller utvikling. Eller lagånd.

Sånn er det bare. Idrettens iboende konkurranseelement kan ikke tilsløres av sympatiske anmodninger om ikke å toppe laget for de minste. Det skyldes selvfølgelig at alt i idretten er målbart. Det er tid, lengde, høyde og antall mål. Derfor er det også mange som faller fra når alvoret setter inn, fordi de innser at de ikke har talentet til å hevde seg, eller de ikke er villig til å prioritere idretten i en alder hvor verden åpner seg og nye interesser lokker.

Når Høyre sammenlikner skolen med idretten og vil gi barna knapper og glansbilder for utført dyst allerede i førsteklasse, legger man til grunn at skolen er like målbar, nådeløst resultatorientert og dessuten frivillig. Riktignok forsikrer Torbjørn Røe Isaksen, som kom med utspillet, at det ikke er snakk om en rangering, men snarere en belønning for å ha nådd gitte mål. Akkurat som svømmeknappen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Begrunnelsen er likevel olympisk. Barna skal strekke seg lengre, høyere og bli bedre elever. De flinkeste skal belønnes, og Norge som nasjon skal gjøre det best i test.

Denne klokkertroen på at alle kan nå et mål bare de jobber hardt nok og lokkes med belønning, har beviselig svakheter. Da hadde Høyre vært på vei inn i regjeringskvartalet.

SV-minister Bård Vegar Solhjell, som er beskyldt for å ha stjålet sin forgjenger Kristin Clemets klær, er også forført av tanken om måling. Han blir like fortørnet som Røe Isaksen når hans forslag om evaluering av barnehagebarn møter kritikk, for hans utgangspunkt er jo velmenende og snilt, angivelig i motsetning til Høyres. Målet er å fange opp barn med lærevansker tidlig, ikke putte barn i bås allerede før de går inn skoleporten.

De flinkeste på skolen har aldri manglet belønning. Den får de fra barnsben i form av oppmerksomhet, ros og status. I horisonten venter studieplass og morsomme jobber. Utfordringen er å holde de svakere elevene flytende, selv når de sakker etter. Å motivere elevene som ikke kommer helt i mål. Da hjelper det ikke å dele ut premier til dem som allerede er på tørr grunn.

Det sies at det tar lang tid før barn skjønner vitsen med lagidrett. De forstår ikke poenget med å sentre til hverandre, langt mindre spille hverandre gode. Det hjalp ikke 11-åringens lag at det hadde en gjennombruddshissig spiss. Hver gang hun snappet ballen, måtte hun gå alene mot mål.

Ingen av lagkameratene gadd å følge etter. De visste hun ikke ville gi dem ballen likevel.