De flyttet grenser

I dag er det 25 år siden Kim Friele og stortingsrepresentanten Wenche Lowzow sto fram som lykkelige og homofile på Dagbladets førsteside.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TAUSHETEN VAR

verst. Den gjorde vondt. Wenche Lowzow minnes den fortsatt. Stillheten i stortingskorridorene. Kulden fra kirkerommene. Hun hadde fortalt offentligheten at hun var homofil og lykkelig. Det skjedde i Dagbladet 8. september 1979. Den gangen var avisa i storformat, og denne lørdagen var det et stort bilde som dominerte førstesida: Kim Friele og Wenche Lowzow smilende og glade sammen. Lowzow var landskjent skolepolitiker og stortingsrepresentant for Høyre. Hun var den første i Norden i en så framtredende posisjon som sto fram og vedkjente seg «en såkalt avvikende seksuell legning», som Dagbladet skrev. På den tida var «det å stå fram» alt annet enn en klisjé.

LOWZOWS BEKJENNELSE

flyttet grenser i det offentlige rom, og ga mot og trøst til mange som befant seg i det lukkede roms mørke. Oppslaget i Dagbladet er blant de få «kjendisintervjuene» som har hatt historisk kraft; Norge ble et mer kulturåpent land, det ble lettere å puste for mange, og den gamle, men underlige kombinasjonen av snerpet borgerlighet og indremisjonsk moralisme fikk et av sine avgjørende støt: Med sin ubestridte posisjon i det konservative og borgerlige Høyre og med sine egne ord om at hun var en «bevisst kristen», ble «kjærlighetsbildet» av to godt modne kvinner en provokasjon. Formannen i Oslo Høyre, Jan P. Syse, sa i et intervju at svært mange i Høyre mente hun burde latt dette tilhøre privatlivet, men han la til at ingen kom med noen «personlig fordømmelse». Den samme oppfatningen fantes i andre partier. For Kristelig Folkeparti var saken en privatsak, men ikke alle i partiet tidde, stortingsrepresentant Jørgen Sønstebø sa at «homofili er utenfor det normale, dei treng legehjelp og rettleiing slik at dei kan innordna seg som normale i samfunnet».

SOM ET AV

de siste landene i Europa hadde Norge omkring 1970 en strafferamme for homoseksuelle handlinger, uansett alder. Avkriminaliseringen kom i 1972. Partnerskapsloven i 1993. I 1981 ble homofile inkludert i antidiskrimineringsparagrafen - mot KrFs stemmer. Det er et interessant apropos til dagens debatt om ytringsfrihet at hensynet til ytringsfrihet veide tyngre for KrF enn å gi homofile vern. Partiet var ytringsfrihetens grenseløse forsvarer i den debatten.

Det er altså ikke mer enn litt over 30 år siden homofile levde skjult i frykt for samfunnets fordømmelse. Selv på det politisk radikale 1970-tallet var det få som våget å leve ut sin homofili offentlig. Endringene ble for alvor synlige på begynnelsen av 1980-tallet. Mens det på 1960-tallet var et flertall som var negative til å ha homofile i sin nære omgangskrets, var disse i 1983 blitt til et mindretall.

IKKE UVENTET

ble kirken en viktig arena for homofiles kamp. Det skyldes flere forhold. Ved å velge en del av kirkens ledere som motstandere, ble det lettere å avsløre fordommene. Dernest var det mange kristne som engasjerte seg, dels i solidaritet, dels som en kamp hinsides spørsmålet om seksuell legning - det gikk på troen løs.

Bispemøtet i 1977 la grunnlaget for det som har vært kirkens offisielle holdning. Kirken betvilte ikke lenger homofiles menneskeverd eller tro, men skilte samtidig mellom legning og praksis. Homofiles kjærlighetslengsel var akseptabel, utfoldelsen syndig. Man må ha levd lenge i en teologisk verden for å klare en slik øvelse.

Wenche Lowzow kalte seg kristen, men ble frosset ut av kirken. Hun meldte seg ut. Kirkens ledere besto ikke prøven. De tok seg aldri tid til å spørre henne. Eller alle de andre. Dypt alvorlige og smertefulle livserfaringer ble møtt med rettroenhet og bokstavtro. Noen prøvde å bryte gjennom, som Jens Olsen og Erling Lae, men først med biskop Køhn og Siri Sunde åpnet kirken seg og utviklet seg til en mer åpen kirke.

Sommerens Prøysenske intermesso minner oss om at tausheten fortsatt er virksom, men endringene i samfunnet er sterkere, kanskje fordi det er noe godt som har seiret: Ut av den 25 år gamle avissida, falmet og grå, stråler en glede som tidas tann ikke har tæret på, nemlig gleden over å kunne få leve som den man er.