De fordømte fjellene

KAMENICA, NORD-ALBANIA (Dagbladet): Da Abdul Jakupi (59) giftet seg i 1964, fikk han en geværkule av sin svigerfar som en del av medgiften. Den kunne han bruke til å skyte kona si med om hun ikke oppførte seg i henhold til den tradisjonelle stammeloven, også kalt Lek Dukagjinis lov.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og det er logikk i loven. For skyter du kona med svigerfars kule, er drapet ikke gjenstand for blodhevn.

- Jeg har kula ennå, sier Abdul Jakupi til Dagbladet, som den naturligste ting av verden. Han bor i det nordøstlige Albania, Europas farligste og mest isolerte utpost.

VI BEFINNER OSS en drøy kilometer inne på albansk jord, etter å ha krysset grenseposten ved Morine i Kosovo. Italienske KFOR-styrker vokter grensa. Vi har kjørt på en nesten uframkommelig kjerrevei de siste kilometrene. Fraflyttede forsvarsverk ligger som et monument over den tidligere konflikten mellom kommuniststatene Albania og Jugoslavia.

- Det kom en delegasjon fra OSSE med livvakter hit i går. Ellers er dere de første utlendinger jeg har sett på flere år, sier Jakupi til oss. Han viser stolt fram en grønnmalt mine som han har fjernet tennsatsen på. Han har femten miner til i huset sitt borte i åskammen, forteller han. Minene selges så vidt vi forstår, med god fortjeneste.

Europas svar på Det ville vesten blir dette området kalt. Den aller fattigste landsdelen i det aller fattigste landet i Europa. Hundrevis av mennesker drepes i blodhevnfeider hvert år. Her er forholdene langt verre enn i Afghanistan, mener mange. Men det er ikke lovløst.

- Vi følger Lek Dukagjinis lov. Vi bryr oss ikke om lovene som myndighetene lager i Tirana, sier Abdul Jakupi. Vi forstår at disse eldgamle stammelovene til en viss grad til og med ble holdt i hevd da Albania ble styrt med Enver Hoxhas jernhånd under kommunismen.

DET ER LEK DUKAGJINI, middelalderfyrsten, som har fått sitt navn knyttet til stammeloven. Mye av innholdet er langt eldre, en del er nyere. Totalt rommer lovverket, som ble nedskrevet for drøye 90 år siden, 1263 paragrafer. Disse regulerer de fleste forhold i det gamle albanske stammesamfunnet. Straffen for en rekke forbrytelser er at gjerningsmannen får sitt hus brent ned. Så er det kanskje ikke så rart at landsbyer den dag i dag blir satt i flammer når det er krig og konflikter.

Sett med historiens lys kan noen av lovene virke svært så fornuftige. Men vokt deg for å være kvinne i dette albanske stammesamfunnet. En del av paragrafene er så kvinnefiendtlige at den islamske loven sharia virker som det rene feministmanifestet. Hør bare på denne:

«En kvinne kan sammenliknes med en sekk, lagd for å vare så lenge hun bor i ektemannens hus.»

Paragraf 57 slår fast at en kvinne kan bli «skutt i ryggen» dersom hun begår utroskap eller forråder sin rolle som vertinne. Det er her kula fra svigerfar kommer inn. Mannen kan altså helt legalt skyte kona. Han kan også banke henne opp når hun ikke adlyder hans ordrer.

- I landsbyene omkring her er det fremdeles vanlig at brudgommen får en geværkule av sin tilkommende svigerfar, sier Jakupi.

I landsbyen hans, Kamenica, er det rolige forhold.

- Vi er i slekt med hverandre alle sammen. Defor har vi ingen blodhevnfeider. Men slikt pågår i en rekke andre landsbyer, sier 59-åringen.

NOEN AV BLODHEVNFEIDENE har pågått i hundrevis av år og vil fortsette inn i et nytt årtusen. Det er mulighet for mekling, men det hjelper lite i den store sammenheng.

Den britiske forfatteren Robert Carver oppholdt seg flere uker i Nord-Albania i 1996 og har skrevet boka «The Accursed Mountains» («De fordømte fjellene»). Han dro til områder der ingen utlendinger hadde vært siden 1930 og -40 åra.

Han forteller om et område der alle menn er bevæpnet. Han skriver om landsbyer der det ikke fins elektrisitet og folk derfor legger seg når det mørkner og står opp når det lysner. Husene er omgitt av murer, og sinte bikkjer slippes løs for å holde vakt om natta. Blir du bitt i hjel av en slik bikkje, er det din egen feil, for du har oppholdt deg på feil sted til feil tid, slår Lek Dukagjinis lov fast.

«Byen Bajram Curri får Liberia og Haiti til å se om som Côte d'Azur,» skriver Carver. Da han kom dit en dag for tre år siden, hadde akkurat den siste tannlegen i byen blitt skutt i en blodhevnfeide. Byens beste lege hadde forlatt byen og slått seg ned på Albanias sørkyst. Det siste legen gjorde før han dro, var å sprenge huset til en familie han lå i blodfeide med i lufta. Åtte voksne og tolv barn ble drept.

En nederlandsk turist som på omtrent samme tid våget seg inn i Bajram Curri-området uten livvakt, ble funnet drept med hendene bundet sammen og med tydelige tegn på å ha blitt torturert. I 1997 ble 40 menn, én prosent av Bajram Curris befolkning, drept i blodhevnfeider.

CARVER FORTELLER om fredløse som har slått seg sammen i røverbander og bor i uinntakelige steinhus i uframkommelige fjellområder. Noen er tungt bevæpnet, med håndgranater, granatkastere og bazookaer. Om natta raider bandene av og til landsbyer, der de røver, plyndrer og voldtar kvinner.

I disse områdene kidnappes jenter så unge som femten år, for seinere å bli solgt til prostitusjon i Italia. Ikke alle må tvinges til prostitusjon heller. Noen drar frivillig, i stedet for å måtte gifte seg med mannen faren har solgt dem til. For i det nordalbanske høylandet blir unge jenter helt ned til tolv år tvangsgiftet fra en klan til en annen, ofte etter å ha blitt lovet bort som fireåringer, skriver Carver i boka si.

Og stikker en jente av fra mannen hun er bortlovet til, gjelder Lek Dukagjinis lov. Da kan hun skytes som et hvilket som helst fritt vilt. Noen blodhevndrap har skjedd fordi familiene til ei rømt jente har nektet å betale tilbake brudeprisen.

Carver blir fortalt at biler som kommer med lønninger til statsansatte, blir robbet av landeveisrøvere. Helikoptere tør man ikke bruke, for de kan bli skutt ned med innkjøpte Stinger-raketter fra Afghanistan. De få politifolkene som fins i området stikker av så fort noe alvorlig skjer. For hvem vil risikere livet sitt når de tjener noen få hundrelapper i måneden?

Siden boka til Carver ble skrevet i 1996, er det blitt enda flere våpen i området. Det sørget Kosovo-krigen og den kosovoalbanske UCK-geriljaen for. Men til og med UCK klaget over manglende sikkerhet. Noen få journalister dro inn i området i forbindelse med krigen, men de fleste angret bittert. I løpet av to uker i våres ble åtte vestlige nyhetsmedia, inkludert BBC og Newsweek, ranet av banditter bevæpnet med Kalashnikov-geværer og fratatt alt de hadde.

EN JOURNALIST fra nyhetsbyrået AP intervjuet i mai Armandi Foresti, en tidligere hotellansatt fra Bajram Curri.

{ndash}Vi lever som ulver her, sa Foresti, som prøvde å komme seg vekk fra byen.

I «De fordømte fjellene» kryr det av ekte ulver og bjørner, ved siden av alle bandittene.

- Her i grenseområdet mot Kosovo er det ikke ulv lenger. De er blitt skremt av alle minene, forteller Abdul Jakupi.

Av frykt for de beryktede landeveisrøverne spør vi ham hvor sikkert det er å fortsette langs kjerreveien mot byen Tropoje, en drøy halvtimes kjøretur unna. Nordalbaneren ser opp på sola for å finne ut hvor mye klokka er og ser alvorlig på oss.

- Siden det er så tidlig på dagen har dere 90 prosent sjanse for å komme trygt fram, sier han.