De fortaptes land

I natt fødes det nye barn i Betlehem, de fødes til ufrie liv som potensielle terrorister.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SKAPTE storm da Israel i fjor nektet Yassir Arafat å delta under julemessen i Betlehem. Verdens ledere ba Israel om besinnelse på denne fredens helligste kveld for den kristne verden. De store TV-selskapene var alle på plass for å dekke dramatikken. I direkte sendinger hyttet Arafat med neven og sverget på at han ville trosse de israelske veisperringene, til fots om nødvendig. Men Israel ga ikke etter, og Arafat utfordret aldri de israelske veisperringene. Også i år nektes Arafat adgang til julemessen i Fødselskirken, men til forskjell fra i fjor, er det ingen som bryr seg. Verden er lei av Arafat og konflikten uten ende. Og byen der Maria og Josef fant en stall er ikke lenger et vakkert juleskue. Betlehem er malt i stykker av israelske larveføtter etter et krigsår som er byens verste på flere hundre år. Når de heldige blant Palestinas kristne, de med passersedlene i orden, i kveld tar seg fram til Betlehems kirker, så skjer det ikke i skinnet fra julestjerna, men i lyskjeglene fra israelske stridsvogner og kontrollposter. For fredsstjerna over Betlehem, den er slokket.

BETLEHEM VAR fredsprosessens store prestisjeprosjekt. Det fikk navnet Betlehem 2000, og skulle markere inngangen til et årtusen med palestinere og israelere i fredelig sameksistens. Internasjonale givere sprøytet inn hundrevis av millioner til oppussing av byen, svenskene bygde et gigantisk fredssenter på krybbeplassen foran Fødselskirken, og norske kirker solgte palestinske stearinlys til inntekt for prosjektet. Betlehems nye prakt sto ferdig til innvielse under julehøytidelighetene for tre år siden, med direkte overføring fra julemessen i Fødselskirken til alle verdens hjørner. På første benk i kirken satt Arafat og gjestende statsledere. Konger, presidenter, statsministere og andre internasjonale ledere sto i kø for å få sin del av byen og fredsprosjektets nye glans. Det bød seg nok en anledning på nyttårsaften 1999. Inngangen til et nytt fredsårtusen skulle feires med et prangende show. Selve høydepunktet startet på slaget 24. Da gikk lukene opp på bur med 2000 hvite duer. Så gikk noe galt. Duene gjorde ikke som de skulle, de steg ikke grasiøst over kirkespir og minareter. Duene hang kavende igjen i lyset fra lyskasterne på krybbeplassen. Ingen hadde tenkt på at duer mangler nattsyn. Det gikk fra stygt til verre da nyttårsfyrverkeriet gikk i lufta, inn i flokker med forvirrede fredsduer. Det ble stille blant ettertenksomme tilskuere på den overfylte krybbeplassen. Ingen kunne da lukte hvilket varsel duefadesen skulle vise seg å være. For det var i det nye årtusenets først år at avgrunnen åpnet seg for palestinere og israelere, en avgrunn som fortsatt ingen kjenner dybden på.

PRESIDENT CLINTON ønsket å gå inn i historien som en stor fredspresident. Uten noen form for klar plan, og på tross av advarsler fra palestinere og israelere om at det var for tidlig, presset verdens mektigste mann Israels Ehud Barak og Yassir Arafat sammen på Camp David sommeren 2000. Oddsene var dårlige, og innsatsen stor: sju år med fredsprosess. En fiasko kunne få katastrofale følger, men Clinton valgte å stole på sin berømte sjarm. Han trodde det var mulig å tvinge gjennom en endelig løsning på de vanskeligste av de vanskelige spørsmålene: land, Jerusalem og skjebnen til over tre millioner palestinske flyktninger. Det var et nå eller aldri som mislyktes fatalt. Kanskje hadde det hele eksplodert uansett, men med et siste håp om en forhandlet løsning i ruiner sa det pang da Ariel Sharon to måneder seinere marsjerte inn på Haram al Sharif der palestinernes to helligste moskeer ligger, Al Aqsa og Klippemoskeen.

SIDEN ARIEL SHARON besteg den hellige høyden i Jerusalem 29. september 2000, har over 1700 palestinere og 440 israelere mistet livet, ifølge den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'etselem. 50 000 er skadet, mange av dem for livet. Tusener av palestinere er husløse etter at hjemmene deres er lagt i grus. Okkupasjonen av Vestbredden er hardere enn den noen gang har vært. Over hundre palestinere har surret sprengstoff om livet for å ta med seg israelere i døden. En god del av dem er stoppet, men mange har dratt i utløseren blant intetanende israelere på kafeer, kjøpesentre og busser. Det synes ikke å være noen ende på tragedien, eneste forskjell er at verden ikke lenger orker å følge med. 37 palestinere ble drept i løpet av de første 17 dagene av desember, fire av dem var ungdommer eller barn. Vi skrev ikke om det. 37 drepte palestinere på 17 dager har ikke lenger nyhetsverdi.

DEN PALESTINSKE presidenten som for tre år siden holdt gjestebud for verdensledere i Betlehem sitter i dag ensom i et sønderskutt hovedkvarter i Ramallah. Den gamle legenden Yassir Arafat er redusert til en anakronisme uten autoritet. Velger Sharon å drepe Arafat er det i dag et åpent spørsmål om vanlige palestinere vil gjøre annet enn å trekke på skuldrene. For Sharon har vunnet kampen mot sin gamle erkefiende, men samtidig har han tapt kampen om sikkerhet for sitt eget folk. Israelernes angst for liv og familie har bare økt med hærens herjinger på palestinsk land. De to samfunnene er brutalisert, de tømmes for moralsk sensitivitet og fylles med ekstremisme. Det sier det meste når Ariel Sharon for første gang er å betrakte som israelsk sentrumspolitiker. Det hellige land er blitt de fortaptes land.