De gamle knarker

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • På nytt har vi fått demonstrert hvilken avleggs organisasjon det er som styrer en av de viktigste delene av internasjonal idrett. De merkelige krumspringene som har skjedd i saken om Jan Staubos etterfølger i Den internasjonale olympiske komité, viser til fulle hvor fjernt organisasjonen står både fra dagens virkelighet og demokratiske spilleregler. Idretten er prisgitt en etterlevning fra en tid som for lengst er forlatt i alle andre viktige institusjoner.
  • Nå sier plutselig Jan Staubo at han vil fortsette i IOC likevel. For det bestemmer han selv. Han skylder på det berømmelige brevet fra kulturminister Anne Enger Lahnstein, men er mest fornærmet for at noen våger å legge seg bort i valget av hans etterfølger. Det skal han ha seg frabedt. Det hjelper ikke at Arne Myhrvold er valgt som IOC-kandidat fra en samlet idrettsbevegelse her hjemme. Det bryr de høye herrer i IOC seg ikke om. Argumenter om demokratiske prosesser er bortimot et skjellsord hos dem.
  • Vi er usikre på hva slags kontakt det kan ha vært mellom Arne Myhrvold og Kulturdepartementet før brevet ble sendt, men som bidrag til en modernisering og demokratisering av IOC var det uegnet. Vi er heller ikke overbevist om at Myhrvold ville hatt så mye å tilføre IOC. Det gjelder i enda større grad Petter Rønningen, som åpenbart er Staubos mann. Vi har Gerhard Heiberg der fra før. Skulle valget vært opp til oss, ville vi søkt blant kandidater som kunne ha vært et bidrag til å fornye IOC. Blant annet finnes flere godt kvalifiserte kvinner med bakgrunn i aktiv idrett. Men vi har ingen illusjoner om at IOC vil gå nye veier i sin rekrutteringspolitikk. Det har Jan Staubo demonstrert. Så får det nok en gang være et tankekors at olympiske leker styres av en snever forsamling av forstokkede menn og deres likesinnede. Det er greit å minne om det før vi selv setter oss til TV-apparatene selv nattetider de kommende to ukene.