De gamle vet best?

Det drøyer med Verdikommisjonen. Har regjeringen Bondevik allerede tapt sin styringsevne også i denne saken? Er den i ferd med å bli en sjanse som allerede er forspilt, glidd over i det konvensjonelle?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange begynner å bli utålmodige: Har regjeringen problemer med å få engasjerte folk til å si ja? I mellomtida spør avisene både samfunnssynsere og folk flest. Og de peker på de gamle, velprøvde.

Verdikommisjonen var et taktisk-politisk grep etter noe som visstnok ligger i tida: Lengselen etter noe som peker ut over det materielle. Men mest var det et godt forsøk på å få folk til å snakke om noe annet enn det regjeringen ikke kan gjennomføre av løfter og overbud. Slik sett har det vært en suksess for Bondevik: KrF får i dag toppnotering på Dagbladets politiske barometer.

  • Men opplegget burde ha ligget klart da regjeringspartiene steg ned fra berget. De burde ha hatt steintavlene med fra Voksenåsen, med et klart og enkelt mandat for en gruppe sentrale politikere i de partier som dannet regjering. Denne gruppen kunne ha skissert en sentrumspolitisk visjon for Norge ved inngangen til et nytt årtusen: Hva med demokratiet i en internasjonalisert verden, hva med velferdsstaten når samfunnsstyringen er overlatt markedet, hvordan skal Norge takle det fargerike fellesskap med annerledes utseende og annerledes troende?
  • Bondevik burde ha tenkt i kontroversielle og utfordrende baner. Det hadde ikke kostet noe, men vist vilje til å satse. Regjeringen kunne ha satt ord og stempel på et verdiskifte. Nå er Verdikommisjonen i fare for å bli en parodisk forsamling med et meningsløst formål. For Bondevik tenkte ikke framover. Verdikommisjonen tok en nostalgisk vending. Han ville ha en kommisjon for bedre personlig moral, mot sniking på trikken og grådighet i økonomien, han ville finne fellesverdier på den politiske arena der konflikt er grunnlaget for alt virke. Hvis det er så at sentrumsregjeringen ikke har noen visjoner for framtida som atskiller seg fra Arbeiderpartiets eller Høyres, har jo ikke denne regjeringen noen annen misjon enn å flikke litt på det andre vil.
  • Politikere skal nettopp vise vilje til samfunnsendring, bl a ved å tolke de underliggende verdistrømninger blant velgerne. De skal ikke være avhengig av allehånde eksperter for å sette kursen. Nå er inntrykket at initiativene også omkring verdikommisjonen er hos andre.
  • Den er f eks i avisredaksjonene, der spekulasjonene allerede går i spaltene om hvem som skal sitte i kommisjonen. I dag får vi se Vårt Lands leseres forslag til verdikommissærer. Navnene ble sikkert mottatt med glede, men er det konstruktivt? Aftenposten brakte sist lørdag en reportasje der framtredende samfunnssynsere er utesket navn. Men hva opplever vi: Jo, at Jo Benkow har bred tillit, Erik Bye må være med sammen med Rolv Wesenlund. Kåre Willoch er et selvfølgelig valg sammen med Leif Frode Onarheim, Lars Roar Langslet, Trygve Hegnar, Berge Furre, Francis Sejersted, Paul Thyness, Georg Apenes, Per Lønning, Ivar Eskeland, og en håndfull andre middelaldrende og eldre og framfor alt velbrukte samfunnssynsere, pluss Arthur Arntzen og Flettfrid Andresen fra Øvre Singsaker.
  • Så kan man si at de gamle vet best, i alle fall er de best i belæringens kunst. Men som målsettere for det neste årtusen? Vi hadde en verdikommisjon på Eidsvoll i 1814. Der var gjennomsnittsalderen rundt 30. Medlemmene i Døleringen, Lysakerkretsen, Pønskarlaget eller hva de kalte seg, som var fødselshjelpere for det moderne gjennombruddet, var mellom 25 og 30 år. De var verdikommisjoner for folkelig dannelse og demokratisk integrasjon gjennom språk, skole, litteratur, vitenskap og politiske institusjoner. Jens Chr. Hauge, Karl Evang, Finn Lied og Gubbe Harlem, for å nevne noen, var i 30-årsalderen da de la grunnmuren for velferdsstaten i 1945.
  • Dette var verdikommisjoner som ikke satte seg ned og så bakover da en ny vending skulle tas i samfunnsutviklingen. De gamle romere plasserte sine aldrende ledere i Senatet, gammelmannsrådet. Det er kanskje et slikt organ samfunnssynserne mener vi trenger, et slags overhus for den fellesideologiske overbygning i det norske samfunn ved slutten av det 20. århundre? Hva Bondevik vil, vet vi ennå ikke. Men til de foreslåtte vil jeg si: Tør dere virkelig?