de Gaulle-feber

Memoarbøkene til de Gaulles sønn Philippe har skapt en nostalgisk gjendyrking av generalen. Franskmennene savner en sjef.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Annet bind av de Gaulles sønn Philippes memoarer, som nettopp er kommet ut, kommer til å selge like godt som det første - en halv million eksemplarer. Det er et fenomen, 34 år etter den store landsfaderens død. Og totalt uventet. Det er ikke tilfeldig. Dagens politikere mister mer og mer tillit hos velgerne, og franskmennene snur seg mot han som styrte med fast hånd og som ga landet en mye større betydning internasjonalt enn i dag.

ADMIRAL PHILIPPE DE GAULLE

er blitt 82 før han endelig trådte ut av sin fars skygge. Bøkene («de Gaulle, min far») er hans personlige skildring, med mange hittil ukjente intime detaljer. Plutselig er det like mye Charles de Gaulle i egenskap av familiefar som i egenskap av landsfader, og det er en av grunnene til at bøkene selger som varme bagetter. Dette er faren, full av ømhet for sin lille handikappede datter Anne og streng med sin sønn. Og ektemannen til «tante» Yvonne, som under Philippes penn viser seg å være langt mer enn en modellhustru med sitt evige strikketøy. Hun sto last og brast med sin mann under alle vanskelige perioder, krigen, attentatene, mai 68-revolusjonen og den tøffe tida etter at han gikk av i 1969. de Gaulle hadde satt seg som mål å gå av da han ble 80. Den mislykkede folkeavstemningen i 1969 ville det annerledes.

INGEN KUNNE HA FORUTSETT

at sønnen skulle bli en stjerne i en så høy alder. Ingen, og aller minst Philippe de Gaulle selv. For ham må det være litt av en revansje. Det er aldri lett å være «sønn av». Særlig siden faren er en helt som franskmennene aldri blir ferdig med. Det franske ukebladet Le Point sier det slik: «de Gaulle var en kjempe som satt på en for liten hest - Frankrike.» Det er vel derfor han ennå rager opp over alt og alle. Ingen i Frankrike har kunnet måle seg med ham siden. Og derfor elsker franskmennene alle detaljer om sitt gloriøse forbilde. Philippe de Gaulle har selv kjempet for sitt fedreland, under krigen. Og forteller blant annet at pappa ba ham komme og spise middag med ham i London 5. juni 1944. Det ble omtrent ikke vekslet et ord mellom dem til de var ferdig med å spise og de Gaulle senior hadde fått sin urtete. Da så han ned på asjetten og sa stille: «Nå er det skjedd.» Det var landgangen i Normandie.

MAN KAN ELSKE ELLER HATE

de Gaulle, men han fengsler. Men i den grad? Enkelte politiske kommentatorer ser det faktisk som et varsku. De synes det sier mye om Frankrikes psykologiske og politiske tilstand. Det er mye nostalgi. Når nåtida er så mørk, er det fristende å se tilbake, for de Gaulles tid var ei fransk storhetstid. En av dagens fremste politikere, gaullisten Philippe Seguin, for øvrig en stor norgesvenn, sier: «de Gaulles minne gir oss grunn til å tro på Frankrike.» Gaullismen har ennå lyse dager foran seg. Selv Chirac kaller seg gaullist. Det hjelper.