De glemte helter

Thorvald Stoltenberg satt som utenriksminister fire måneder mens Oslo-prosessen varte. Johan Jørgen Holst var utenriksminister omtrent like lenge før Oslo-avtalen var klar. Holst ble verdensberømt, Stoltenberg knapt nevnt i Midtøsten-sammenheng den gang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AV HILDE HENRIKSEN WAAGES RAPPORT «Nordmenn? Hvem trenger nordmenn?», offentliggjort denne uka, går det fram at Oslo-avtalens forhistorie går helt tilbake til 1979 og at langt flere aktører enn kvartetten Holst, Jan Egeland, Mona Juul og Terje Rød-Larsen spilte en viktig rolle i det som ble Norges største fredsinnsats noensinne. Men hvorfor fikk verken Thorvald Stoltenberg eller UDs fremste «arabist» Hans Wilhelm Longva sin del av æren?

Den kjente britiske BBC-reporteren Jane Corbin satte et skarpt lys på Holsts egosentriske måte å presentere Oslo-kanalen på da hun utga boka «Den norske kanalen» i 1994. «Det virket som om historien skulle omskrives fra første stund og at enkeltpersoner ville påta seg æren for gruppearbeidet som var varemerket for den norske kanalen,» skrev Corbin den gangen. BBC-reporteren avslørte også at det hadde vært frustrasjoner innad i fredskvartetten.

MYE TYDER PÅ AT den nå avdøde Holst ønsket å bygge opp sitt eget fredsteam uavhengig av UDs tunge Midtøsten-ekspertise. Verken Hans Wilhelm Longva eller departementets andre dyktige «arabist» Petter Ræder ble involvert i fredsforhandlingene, heller ikke som rådgivere. Til dags dato har Longva ikke blitt spurt om råd i forbindelse med Oslo-prosessen. Rød-Larsen sa til NRK forleden at han ikke hadde lest Lovgvas og Stoltenbergs rapporter fra det som skjedde før 1993.

Om noe hadde blitt annerledes om UDs Midtøsten-ekspertise hadde blitt trukket inn i forhandlingene, er umulig å si, men de kunne sikkert på et tidlig tidspunkt gitt velmenende råd i et ekstremt stormfullt farvann, der det var viktig med detaljkunnskap om politikk, holdninger og tenkemåte, både på israelsk og palestinsk side.

Waages rapport underkjenner på ingen måte innsatsen til Holst, Rød-Larsen, Juul og Egeland. Det er det heller ingen grunn til. Alle har gjort en kjempeinnsats, og Juul og Rød-Larsen står fremdeles ufortrødent på i kampen for fred i Midtøsten. Og som utenriksminister Thorbjørn Jagland også sa i en NRK-debatt forleden: Det var Terje Rød-Larsen som fikk israelerne til forhandlingsbordet med PLO.

BÅDE JAGLAND OG RØD-LARSEN har reagert negativt på en del av innholdet i Waages rapport, ikke minst på opplysningene om at Arafat var den som foreslo en norsk bakkanal - så tidlig som i 1979. På en del utenforstående kan kritikken virke litt underlig. Hilde Henriksen Waage gir hele tida Arbeiderpartiet æren for den norske fredsinnsatsen, hun har bare litt flere helter med i historien.

Den norske jubelen og selvskrytet var nesten totalt da Oslo-avtalen ble undertegnet i Washington 13. september 1993. Nå skulle det bli full fred i løpet av noen få år. Vi som var litt kritiske og påpekte at avtalen var så full av huller som en sveitserost, ble forsøkt beroliget med at dette kom til å gå bra. Historien har dessverre vist at kritikerne til en stor grad fikk rett. En Oslo-avtale, der spørsmålene om Jerusalem, jødiske nybyggere, palestinske flyktninger og vannrettigheter ble skjøvet ut i framtida, førte ikke dit man ønsket.

DERFOR ER DET positivt at tidligere statssekretær Jan Egeland nå slår fast at ikke alt gikk som han hadde trodd og at Norge burde ha lagt mer press på Israel. Vi trenger en mer nyansert og åpen debatt om det norske Midtøsten-engasjementet. Dette dreier seg ikke bare om personer, men om politikk. Fra norsk side er det brukt store økonomiske og menneskelige ressurser i en fredsprosess som foreløpig har havarert. Kanskje er det på tide med en viss nytenking.