De grusomme forenklere

Det 20. århundre var de massemobiliserende ideologienes og de politisk-rasistisk motiverte folkemords sekel. De totalitære diktaturer utgjør vårt århundres originale bidrag til tyrannienes lange historie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1859 forsøkte den sveitsiske renessansehistorikeren Jacob Burckhardt å se inn i fremtiden. Han reflekterte over sin samtids politiske autoritetsformer og undret seg på hvordan fremtidens diktatorer ville se ut.

Fremtiden ville tilhøre les terribles simplificateurs («de grusomme forenklere»), sa Burckhardt. Den karismatiske rottefanger som modulerte massene som voks, ga dem parolene som forenklet livet og forklarte årsaken til deres misere. De som konsentrerte massens energi, gjorde deres flytende stemninger og uklare identiteter om til politiske jernnever. Viste dem veien til det lovede land, definerte fiendene. Løftet selv den mest armodslige sjel opp til å bli historiens subjekt. Kort sagt, de grusomme forenklerne var det vi i dag ville kalle de politiske ideologer.

Burckhardt hadde klassiske forbilder for sine forutsigelser. Diktaturet har en lang forhistorie. Ordet «dictator» er romersk, opprinnelig en del av den konstitusjonelle tenkning. I den romerske republikken var ordet en betegnelse på en midlertidig maktoverføring fra en konsul til én mann, lederskap tilpasset en politisk unntakstilstand, nøye avgrenset i tid og med spesifiserte fullmakter for å møte en krise. Når Cæsar i år 46 f.v.t. oppkaster seg til diktator for en 10-årsperiode, innledes det som ettertiden har kalt det cæsaristiske diktatur. Cæsarismens maktgrunnlag var Cæsars personlige popularitet hos Romas folkemasser og blant legionærene. All diskusjon av diktaturets årsaker har siden referert seg til denne grunnform.

Samtidig symboliserer det cæsaristiske diktatur samfunnsmessig oppløsning: det konstitusjonelle styrets gradvise forvitring som følge av massenes trykk nedenfra og skruppelløse lederes manipulasjonen av plebsens fordommer og behov.

Jacob Burckhardt var mer klartseende enn han kunne ant. Det 20. århundres diktatorer forsto mer enn historiens før-moderne tyranner at maktens løftestenger lå i evnen til å manipulere massenes virkelighetsoppfatning, styre deres agg. Eller som det gjerne het, deres ressentiment. Moderne diktaturer er aggresjonsregimer. Derfor er de også så dødbringende.

Sentralt for alle moderne diktaturer, særlig de totalitære, er at grensen mellom individ og stat viskes ut. Rommet for vilkårlig manipulasjon ovenfra øker dramatisk. Skillet politikk/administrasjon raderes ut. Den dømmende makt underordnes politiske kategorier, og tvangsformer av alle slag søker å innrullere individet i kollektivistiske, identitetsformende sosiale formasjoner som styres sentralt. Førerprinsippet avløser byråkratisk rasjonalitet; alle samfunnsledd synkroniseres for å stå til statsmaktens disposisjon, eller kvele opposisjon. Religionen søkes nøytralisert eller overtas av regimet og innrulleres i dets ideologiske apparat. Det sivile samfunn opphører å være buffer mellom stat og individ. De mellomliggende nettverk, som i demokratier skal virke beskyttende ovenfra og modererende vis-à-vis press nedenfra, blir snarere et oppmarsjområde for ritualisert akklamasjon fra folket og kanal for disiplinering fra staten. Den feberaktige oppisking av folkets følelser skjer gjerne i en estetisert ramme (Speer). Masseopptrinnene skal løfte det enkelte menneske inn i en over-historisk sammenheng og gi hver og en delaktighet i regimets evighetsverdier: et jødefritt, arisk Europa, eller en klasseløs kommunistisk idealstat, under den absolutte rasjonalitetens merke.

Totalitære regimer opererer etter prinsippet: Er du ikke for meg, er du mot meg. De krever aktiv oppslutning, nekter individet å trekke seg tilbake til privatsfæren. Og folket svarte entusiastisk: Selv etter store nederlag fortsatte Hitler og Stalin å ha bred oppslutning, helt til det siste. Kjernen i denne regimeformen er terroren. Men mens terroren i Stalins Sovjet etter hvert vendte seg innover mot partieliten selv, og ble totalt uforutsigbar, var det bare et fåtall av nazipartiets elite som ble truffet av terror etter 1934. I Nazi-Tyskland var terroren så ideologisk bestemt og så absurd løsrevet fra nyttehensyn at jøder som arbeidet i våpenindustrien ble revet ut fra sitt militærstrategisk viktige arbeid og send til gasskamrene selv etter Stalingrad.

I mer enn 50 år har debatten gått om det totalitære diktaturets kjennetegn og opprinnelse. Hvor spesielt var det? Lar det seg gjøre å skille ut et sett av kjennetegn som omfatter to så ulike regimer som Hitlers og Stalins, ideologisk så motsatte at de støtte sammen i en titanenes dødskamp under andre verdenskrig, avgjort i snøfokket omkring Stalingrad?

Trotskij, som selv ikke var uten egeninteresser i spørsmålet, var klar på dette punkt: «Stalinismen og fascismen er, til tross for dype forskjeller i sosialt grunnlag, symmetriske fenomen. I mange av deres kjennetegn viser de en dødbringende likhet.» (1937)

Det 20. århundres totalitære regimer var verdslige og anti-tradisjonelle på samme tid. Slektskapet med cæsarismen viste seg i henvisningen til folket. Et felles kjennetegn ved både Nazi-Tyskland og Stalins USSR var at de anså sine bevegelser som en høyere form for folkesuverenitet. De betraktet seg som uttrykk for en mer direkte og umiddelbar form for kontakt folk/ledere enn liberalismens atomistiske valghandling. Men et begrep om folkestyre ble en fellesnevner for dem begge.

Nytt var også de totalitære regimenes evighetspretensjon. Der romerne satte strenge begrensninger på hvor lenge en «dictator» kunne sitte, lovte Hitler at Det tredje rike skulle bli det germanske «tusenårsrike». Stalin så frem til en tilstand av absolutt rettferd og klasseløshet etter at historiens indre motsigelser, klassekampen, hadde drevet fram kommunismens utopi.

Det totalitære diktatur er vårt århundres særlige bidrag til diktaturets lange historie. Forskjellen i forhold til de antikke diktaturer viser seg klarest i bruken av moderne teknologi til regimentering av folket, i monopolet med moderne kommunikasjonsmidler og i de pseudo-vitenskapelige ideologiers jerngrep over sinnene. Den enorme massemobiliseringen i moderne diktaturer har likevel sitt motstykke i de romerske politikeres lefling med massenes appetitt på pirrende underholdning. Det er ikke tilfeldig at uttrykket «brød og sirkus» stammer fra Roma.

Hannah Arendt har gitt oss den klassiske beskrivelsen av totalitarismen, den lange svarte natt der den altomfattende ideologien med sin historiefilosofi og sin utopi drukner all sans for måtehold og proporsjon. Regimet der «alt er mulig», rundt vanvittige prosjekter (planlagt drap på 11 millioner jøder, en enorm industrireising med utstrakt bruk av slavearbeidere). Regimet der hver eneste krok av livet er kontrollert, der samtaler ved middagsbordet går rett til det hemmelige politi, og der en uoverlagt replikk på trikken fører rett til Vorkuta eller Dachau.

Politiske ideologier slik de ble utformet i vårt århundre er ideer på marsj, et sett av tett sammenvevde forestillinger om samfunnets oppbygning, dets samlede mål og strategien til målet. Moderne ideologier utgjør helhetlige, selv-immuniserende tankesystemer som skal virke kollektivt handlingsansporende gjennom å gi en totalforklaring på omverdenen.

Den kalde krigens slutt fikk sitt teoretiske uttrykk i Francis Fukuyamas bok «The End of History and the Last Man» (1992). Hovedtanken der er at ideologiens tidsalder er slutt og at menneskelig konflikt i fremtiden vil finne sted innenfor det liberale demokratis rammer. Det lyder vel optimistisk. Historiens list kan ramme Fukuyama som den rammet den historiske skaperen av begrepet «ideologi» og ideologianalyse, franskmannen Antoine Destutt de Tracy (1754- 1836). For Tracy var ideologien et middel til å avsløre overtro, skape fornuft og gjøre slutt på all fanatisme. I det 20. århundre vil det være en overdrivelse å si at han fikk rett.