De har ett av verdens farligste yrker

Millioner av kinesiske gruvearbeidere risikerer livet på jakt etter det svarte gullet. Vi ble med dem på jobb.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

WUHAI (Dagbladet): Idylliske bilder av en gruvearbeider i kjeledress og hjelm, omfavnet av kone og barn. Slagord som «Pappa, takk for at du jobber så hardt. Mamma og jeg venter på deg hjemme». Dette er hva gruvearbeiderne ser før transportbeltet tar dem ned i gruvedypet. Det er en siste påminnelse om hvor farlig jobben deres er.

Åtte timer om dagen, hver dag, for snaue 2000 kroner i måneden jakter Li Cheng Ming (49) på kull. Det svarte, sotete gullet smører Kinas eventyrlige økonomiske vekst. Landet er verdens største produsent og forbruker. Og mens menneskerettighetsorganisasjoner roper varsku over dårlige arbeidsforhold ved fabrikkene i sør, er det gruvearbeiderne i nord som med livet og helsa betaler for den økonomiske framgangen.

- Jeg har gjort dette i over 30 år, sier Li til Dagbladet.

- Selvsagt er jeg redd. Jobben krever at jeg må være ytterst på vakt når jeg er nede i gruva. Vognene, transportbeltet, alt som kan gå galt. Bare det å gå er annerledes der nede, sier han.

Livsfarlig «Blodkull» er det noen som kaller Kinas kullgruveindustri. Fra 2002 til 2009 krevde Kinas kullgruver 41 064 liv. Til sammenlikning omkom 277 amerikanske gruvearbeidere i den samme perioden.

Uoffisielt er dødstallene kanskje tre ganger så høye, mener vaktbikkje-organisasjoner som China Labour Bulletin i Hongkong.

Stemmer det, er det nesten like farlig å være gruvearbeider i Kina som å være Nato-soldat i Afghanistan.

Li tenner en røyk og lar det sotete, furete ansiktet myse mot det skarpe dagslyset.

- Kona og barna ber meg alltid være veldig, veldig forsiktig når jeg drar på jobb.

Li er fem år unna pensjonen og eneforsørger for en familie på fire.

Skjult bombe 49-åringen er en av 1200 gruvearbeidere ved Wuhushan-gruva i Kinas Indre Mongolia. Ifølge myndighetenes finnes det over sju millioner gruvearbeidere i Kina. Hver dag dør minst sju av dem på jobb - offisielt.

Wuhushan er blant gruvene som har gjenomgått store sikkerhetsforbedringer de siste årene. Samtidig er risikoen større. Kullet i gruva har et så høyt metaninnhold at gassen ikke bare kan utvinnes, men utgjør en overhengende eksplosjonsfare.

Bedre blir det ikke av at verdens største kullbrann ulmer under det tilsynelatende forblåste landskapet her i Indre Mongolia. Flammene som har brent siden begynnelsen av 60-tallet antas å forbrenne 20 millioner tonn kull hvert år. Det er like mye som Tysklands årlige produksjon. Kullbrannene karakteriseres som en av verdens fem verste pågående miljøkatastrofer. Samtidig gjør brannene hverdagen langt farligere for dem som jobber i de kombinerte gass- og kullgruvene i området.

Farlige gnister - Du burde aldri sluppet ned i en gruve, spøker 26-år gamle Zhang Lei med bossen, som er dobbelt så stor og dobbelt så gammel.

Dagbladet har som første utenlandske journalister fått lov til å bli med ned i gruva. Det tar ti-tolv minutter på det smale transportbåndet. En ny sprengladning går av, og vi venter på at støvet skal legge seg og området bli klarert, slik at vi kan fortsette inn i gruvegangene. Store tjukke biter med glinsende kull fyller enden på gruvegangen. Lukta er stram og kullstøvet fyller porene.

Underlaget er sleipt og smalt ved siden av skinnegangene, og bare lyset fra hodelykten på hjelmen gir sikt.

Her, et par hundre meter under jorda, går praten livlig om spill og penger. Gruvearbeiderne står arm i arm og knuffer kameratslig på hverandre. Dette er scener som ville vært perfekt for et kamera. Men eksplosjonsfaren gjør det umulig for oss å ta bilder. All elektronikk må være spesialisolert. Selv den minste gnist kan bety katastrofe. Derfor må klærne være av bomull, og støvlene av gummi, for å hindre statisk elektrisitet.

Som brødre Ventilasjonsanlegget gir frisk bris i kastene, og gassinnholdet i lufta monitoreres sekund for sekund. Ikke bare av arbeiderne nede i gruva, men også av driftssjefen på overflaten, regionshovedkvarteret i Ordos, og gruveselskapet Shenhuas hovedkontor i Beijing.

- Det var ikke sånn i gamledager. Da handlet det bare om produksjonsvolum. I dag handler det om vår sikkerhet. Heldigvis, sier Zhang Chang Yi (43).

Selv om arbeidet er hardt, og risikoen stor, er tonen lys mellom dem som tilbringer hverdagen i mørket.

- Her nede er vi alle brødre. Eller det vil si, vi er mer enn brødre, fordi vi tilbringer så mye tid her nede sammen, sier Zhang.

Han og arbeidskameratene priser seg lykkelige over at det er over 1200 dager siden forrige ulykke. På overflaten venter familiene på at fedre, sønner og brødre skal vende hjem, i live.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer