MONTREAL (Dagbladet): Den kenyanske urbefolkningskvinnen Chepkorir Talaa er på naturtoppmøtet i Montreal for å advare om at mange lands myndigheter bruker ønsket om 30 prosent vern, på land og vann, for å fjerne urbefolkninger de lenge har forsøkt å bli kvitt.

- I Kenya sier myndighetene at de vil verne skogen vi bor i - og forsøker å tvinge oss bort. Men den eneste grunnen til at skogen er så frisk og mangfoldig, er oss. Vi har tatt vare på den gjennom generasjoner, forteller Milka Chepkorir Talaa til Dagbladet.

Nykolonialisme

Hver andre dag blir en miljøaktivist eller naturverner drept, i gjennomsnitt. Mange av dem er ledere fra urbefolkninger. Det siste tiåret har mer enn 1700 personer mistet livet fordi de har forsøkt å stoppe myndigheter eller selskaper i å overta jorda deres. For å starte gruvearbeid, hogge ned skogen deres, starte turisme eller andre årsaker, viser tall fra Global Witness.

De farligste landene å være naturverner i, er Colombia, Brasil, Guetemala, Honduras, Mexico, Den demokratiske republikken Kongo og Filippinene, ifølge dødsstatistikken.

- Jeg er imot kravet om 30 prosent vern her på naturkonferansen fordi mange myndigheter vil bruke det mot urbefolkninger i Kenya, Tanzania, Brasil og andre land. Om det skal med, må urbefolkningers rett til å bo i områder de har levd igjennom generasjoner sikres, sier Talaa.

Hun er fra sngwer-samfunnet i Kenya. Urinnbyggerne er rundt 37 000 mennesker og lever i tre skogsområder, West Pokot, Embobut og Kabolet, forteller hun.

- Før britene kom og kolonialiserte oss, bodde vi på mye større områder, men de tvang oss bort fra slettene og inn i skogene. Der lever vi i pakt med trærna og vannet - og passer på forfedrene våre, sier Talaa og fortsetter:

- I 2018 ønsket EU å bidra med finansiering for vern, og myndighetene ville kaste oss ut. Den gangen ble en av oss drept og det ble mye bråk rundt prosjektet, så EU la det ned. Jeg mener ønsket om 30 prosent vern handler om kolonialisme på ny, sier Talaa.

Ikke anerkjent

Talaa mener at COP15 og naturtoppmøtet ikke anerkjenner arbeidet som verdens urbefolkninger gjør, med å leve i og ta vare på biodiversiteten i naturen.

- Verden må anerkjenne at vi passer på naturen. Derfor må naturmålene her anerkjenne urbefolkningers kollektive rett til å leve og bo på sine områder, sier Talaa.

Regnskogfondet er på plass i Montreal, og er tydelige på at de ønsker en mer tydelig henvisning til at urfolksområder er viktig - og må anerkjennes - for å nå 30x30-målet om vern på land og hav.

- Regnskogen er hjem til millioner av urfolk, et utrolig mangfold av lokalsamfunn, språk og kulturer. Internasjonal rett gir disse folkene retten til å forvalte skogen, men denne retten er ofte ikke formelt tildelt dem av nasjonale myndigheter, sier Anders Haug Larsen, leder for internasjonal politikk i i Regnskogfondet, og fortsetter:

- Vi støtter urfolkspartnerne i deres krav om at urbefolkninger og deres områder må inn i målet om 30x30-vern, sier han.

Vant med vold

Den kanadiske professoren i miljølov, David Boyd, er FNs spesialutsending for menneskerettigheter og miljø. Han understreker at urbefolkninger over hele verden har tatt vare på skog, hav og natur i titusener av år.

- Vi bør lære av dem. De har tatt ansvar og kjempet mot at selskap har hogd, gravd og ødelagt naturen de har bodd på. Hvert år blir flere hundre av disse aktivistene drept for nettopp det, sier Boyd til Dagbladet.

Sjøl ønsker ikke kenyanske Talaa å bli sett på som en aksjonist.

- Om du er det, blir du bare sett på som en person som lager trøbbel og du får ekstra øyne som følger etter deg. Jeg og mange med meg ønsker ikke å gjøre annet enn å leve i pakt med naturen. Og bare det, sier hun strengt til Dagbladet.

Den brasilianske urkvinnen Cristiane Juliao er i Montreal i akkurat samme ærend: Å prate urbefolkningenes sak. Hun kommer fra nordøst i Brasil, fra Caatinga, eller «den hvite skogen», som caatinga betyr.

- Vold er en del av vår hverdag. Vi kjemper mot ulovlig hogst, mot gruvearbeid og nå også vindmøller og annen såkalt grønn industri som, ironisk nok, skal redde verden. Men også den ødelegger naturen, sier Juliao, før hun fortsetter:

- Brasil anerkjenner ikke mange av dets urbefolkninger, så det er viktig at urbefolkningen og deres rett til å fortsette å leve i naturen blir en del av avtaleteksten om det blir noen naturavtale, sier hun.

Han skal redde naturtoppmøtet

- Ikke støtt myndighetene

Både kenyanske Talaa og brasilianske Juliaou er opptatt av at Norge og verden må unngå å gi direkte støtte til lands regjeringer i framtida, for vern av natur.

- Støtten må komme direkte til urbefolkningene. Vi har alle grasrotbevegelser og samarbeider på tvers av land. Jeg har for eksempel mye kontakt med folk over hele Amazonas, i Kongo og Indonesia, sier Juliaou.

Hun får støtte av FNs spesialutsending for menneskerettigheter og miljø, David Boyd:

- Vi må finne løsninger som bidrar til å hjelpe urbefolkningene, som har bodd og beskyttet naturen i generasjoner. De må få flere rettigheter - og finansiering til å fortsette med sitt arbeid, sier han.

«Faen for noen klovner»

Skryt til Norge

FNs spesialutsending, Boyd, begynner så å skryte av Norge.

- Norges internasjonale skog- og klimainitiativ er veldig bra. Her har dere insistert på at landene som får pengene må anerkjenne urbefolkningenes rettigheter. Det er en fantastisk vinn-vinn-løsning, sier Boyd og fortsetter:

- I Guyana har Norge gitt hundrevis av millioner av dollar, som har gitt beskyttelse til store områder med skog - og anerkjennelse av urbefolkningens tilknytning til denne. En fantastisk måte å bruke penger på. Men - dette er unntaket, mer enn en regel, sier Boyd og avslutter:

- Det er ikke nok at regjeringer sier at de respekterer urbefolkninger. De har blitt kolonalisert og fratatt rettigheter i tiår etter tiår. I flere hundre år. Nå må de få sine rettigheter tilbake, sier han.