De harde hendene

Jeg vet om en mann som ringer 1881 for å ha noen å snakke med.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«OMSORG PÅ AKKORD», sa 100-åringen Haakon Lie i sommer. Slik ga Arbeiderpartiet med Lie i rullestol den såkalte stoppeklokkeomsorgen både navn og ansikt. Dermed var valgkampen i gang. Fordi eldreomsorg er et ypperlig valgkamptema. Alle ønsker en god eldreomsorg. Ingen ønsker en elendig eldreomsorg. Omsorgen angår alle, alle har en mening og de fleste har gjort sine erfaringer, i det minste som pårørende. Og enda bedre: Det er her de politiske skillelinjene blir tydeligst mellom fellesskapsløsninger og det såkalt frie valget mellom private og offentlige tjenester. Mellom de rødgrønne mjuke hendene det visstnok skal bli 20 000 flere av i løpet av neste fireårsperiode. Og de utilstrekkelige og harde hendene innenfor høyresidas markedstilpassede stoppeklokkeomsorg, for å holde oss til retorikken.

5,7 RØDGRØNNE milliarder mer til kommunene gir foreløpig regjeringspartiene et tilsynelatende ideologisk forsprang når det gjelder å skaffe våre gamle og syke en verdig alderdom. Ordet «verdig» uttrykker som kjent omsorgens kjerneverdi hver gang politikerne slåss om hvem som er best på omsorg og fattigdomsbekjempelse. I debatten om de omsorgsløse hjemmehjelptjenestene er det følgelig den varme kaffekoppen som står mot den isblå stoppeklokka. Frp ivaretar på sin side arven etter tidenes mest fortørnede på vegne av de eldre, John Alvheim, og lover nye rettigheter og to øremerkede milliarder uten å blunke. Der regjeringen nå lar det regne milliarder over en inntørket kommuneøkonomi, har Høyre og Frp innført fritt brukervalg der de kommer til. Riktignok har 95 kommuner så store underskudd at de heller vil betale gjeld enn bedre eldreomsorg. Mer enn 50 kommuner har likevel vedtatt prinsippet om den hellige valgfriheten som forutsetter at omsorgsleverandørene kan konkurrere med målbare størrelser som tid. Ti minutter hver måned til å vaske badet, for eksempel

ARMBÅNDSUR, ikke stoppeklokke, svarte Frp-byråd Margaret Eckbo i «Redaksjon En» da det ble kjent at hjemmehjelperne i Oslo får tidfestede oppgaver neste år, etter en prøveordning i Haakon Lies bydel, Nordstrand. Hvilket ikke behøver å være så sjokkerende, tatt i betraktning at arbeidslivets parter stort sett inngår lønnsavtaler i forhold til antall arbeidstimer. Heller ikke er det hjerteskjærende at hjemmehjelp innvilges etter behov og telles i timer, slik at hjemmehjelpen kommer videre til neste bruker til avtalt tid. Det opprørende er at så mange hjelpetrengende ikke er i nærheten av å få den hjelpen de trenger. At de blir sittende isolerte og ensomme i sine hjem, prisgitt en underbemannet omsorgstjeneste uten tid til omsorg. Det er når nettverket av familie, venner og naboer ikke eksisterer eller fungerer, at gamle og hjelpetrengende støtes helt ut av velferdssamfunnet. Det skal sjokkere oss hver gang.

STOPPEKLOKKA er følgelig et generelt varsel om at ikke bare trenger vi flere hender i arbeid, vi trenger også klokere hoder til å klekke ut bedre løsninger. Tidsskjemaene i omsorgen er det et uttrykk for at en stadig større andel av befolkningen blir gamle og trenger hjelp, samtidig som antallet hjelpere synker. Ifølge SSB vil Norge om tjue år mangle 36 000 årsverk i eldreomsorgen. Og dagens 20-åringer, de som ifølge trygdereformen må stå i jobb til de er 70, må belage seg på å ta mer av ansvaret for sine gamle foreldre selv. Oppgavene kommer til å bli så mange at de må fordeles mellom profesjonelle, frivillige og pårørende i en grad og på en måte vi ennå ikke kjenner, ifølge assisterende direktør i Sosial- og Helsedirektoratet,Bjørn Guldvog. Og dermed ser jeg for meg en litt for triumferende helseminister Sylvia Brustad hos Viggo Johansen denne uka, i det hun forsøker å knuse byråd Eckbo med et så hoverende smil at hun risikerer å måtte tørke det av seg før kommunevalget om to år. Da vil nemlig fortsatt omsorgsarbeiderne med de tyngste fysiske løftene være lavtlønte på deltid, med panoramautsikt til uføretrygden.

JEG KJENNER en meget forvirret, eldre mann uten pårørende. Han har et par venner som ukentlig spar ut søppel og bedervet mat fra leiligheten hans. Bydelens ansvarlige holder seg unna, enda de vet han sitter der i søppelhaugen og ringer 1881 for å ha noen å snakke med. Slik velger bydelen for ham. Konsekvensen er meningsløse samtaler med et utilsiktet privat omsorgstilbud som også måler sine tjenester i tid. Han betaler selv for hvert sekund.