De hellige barbiene

Det er en industri i vekst som kan komme til å sikre at du hater deg selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MINNET SVIKTER, men det er mindre viktig å hente fram på hvilken bygning på Manhattan setningen er inngravert. Den lyder omtrent slik: «Ikke noe er så hellig som menneskekroppen.» For hvis den preger et bibliotek, forteller den at dette er et sted som kan bidra til å utvikle kroppens sjel. Eller som fasadeinskripsjon på høyesterett, da kan den fungere som en «vær varsom-plakat» som sier at menneskets skjebne er i fokus og derfor ikke kan lekes med.

Uansett forteller denne setningen om kroppens betydning. Det kan forstås som kroppens fysiske skall, eller dens spirituelle frihet, selve livet. I politikk, vitenskap eller religion er mennesket med sin kropp tilstedeværende, om den er satt i sentrum eller plassert i periferien. Siden det er gjennom kroppen vi har vår eksistens, har den som kjent til alle tider vært et objekt.

DET OPPSIKTSVEKKENDE er at dette objektet gradvis har blitt utsatt for forvandlinger - ikke bare hele kroppen, men også deler av den. Det er denne måten å se objektet løsrevet fra seg selv på som på en lur måte er blitt gjenstand for kjøp og salg. Ei nese kan få en ny form, lårene kan se sånn eller slik ut, en kan få ny jomfruhinne osv. Mye av dette kan være hensiktsmessig, det er ikke det som er mitt anliggende. Det er derimot den forvandlingen som selger oss en ny identitet uten at vi legger merke til det, uten at vi er helt bevisst konsekvensene, og som gjør at vi blir en annen enn den vi er, at vi havner på utsiden av oss selv. Kall det anoreksi, bulimi, treningsnarkomani eller slankehysteri. Samtidig kan vi ikke være likegyldige overfor dem som fanges i dette nettet.

I Viterbo, den rolige middelalderbyen nord for Roma, møtte jeg forleden en reklameplakat overalt hvor jeg gikk: «Tykk er pent. Tynn er bedre.», kynisme formulert med forferdelig eleganse. Men før jeg rekker å ta bildet, er reklameplakaten byttet ut med en ny, også den for en slankekur. Snart kom også den tredje på plass, uten å være mindre beskjeden. Plassert i sentrum blant plakatene er ei Barbie-dokke, og budskapet er brutalt gjennomtrengende: «Det er ikke bare plast, det kan også være reelt.» Som om det ikke var nok at millioner av jenter har blitt opplært til å like disse dukkene, som er solgt i over en milliard eksemplarer - setter man alle dokkene sammen etter hverandre, kan de nå nesten fire ganger rundt jordkloden! Den hellige kroppen ble kjøtt, og kjøttet ble en vare. Og varen ble omgjort til plast - den hellige barbien, ikke minst de levende.

EN INDUSTRI forteller hvordan vi skal se ut, en annen hvordan vi oppnår skjønnhet. Skjønnhetsindustrien utformer sine idealer nøyaktig, som målestokk for forvandlingen. Siden vekt står sentralt, vokser slankeindustrien raskt. På den andre siden er matindustrien, som også vil ha kroppen i sentrum: «Spis så mye du vil og føl deg vel!» Det er disse industrienes motstridende interesser som har stilt kroppen i sjakk. Naturen sier for eksempel at i puberteten skal hofter og bryster bli større, men reklamen sier at du skal være slank. I kulissene setter filmindustrien premissene. Samtidig er det ikke bare industrien som har skylden, voksnes oppmerksomhet betyr enormt, selv om påvirkningen er begrenset. Å få barn - både jenter og gutter - til å se positivt på kroppen sin, er i dag like viktig som andre aspekter i oppveksten.

For å være fornøyd med den du er betyr ikke lenger å være i form, men å bygge opp form, noe som igjen gjør kroppen til et objekt. Å lykkes ses på som å være lang, slank og helst blond. Dette tar vi ofte inn som frie individuelle valg. Og frie valg er det vanskelig å være kritisk til. Piercing, tatovering, silikonbryster osv. tilhører individets frie valg, valg som andre kan ha problemer med å akseptere. Men så langt er vi fortsatt innenfor individets frie valg, og det faktum at denne spalten er skapt under en joggetur, er derfor helt uvesentlig.

SKILLELINJA KOMMER fram når disse individuelle valgene påtvinges oss. Det holder at kommersielle interesser har overmakten. Det som er vanskelig å leve med er at disse idealene fremmes som legitime av seriøse institusjoner som for eksempel FN. UNICEF har mange respektable mennesker som talspersoner for sitt viktige arbeid, men det er flere andre som jeg ville ønske ikke var der - svenske, norske, tyske eller amerikanske jenter, for eksempel.

Jeg ville helst hatt Winnie Mandela som rollemodell. Varsom skal man være når kvinner som Claudia Schiffer, Hennes & Mauritz' yndling, utnevnes som «goodwill ambassador», rollemodell for våre barn. Fordi hun er det , gis hennes kommersialiserte kropp et legitimt ansikt.