De invalide måtte bli

ZNAMENSKOJE (Dagbladet): Onsdag tok Marko Makhajeva (49) sitt vanskeligste valg noen sinne. Hun dro, og lot sine invalide foreldre være igjen i bomberegnet i Groznyj.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Foreldrene mine bønnfalt meg om å dra. Det var ikke mulig å få noen transport, og jeg kunne ikke bære dem. De sa de ville dø, og at vi kanskje med Guds hjelp kan ses igjen, sier Marko.

Hun håper på våpenhvile, og etterlot sine foreldre mat så de hadde i noen dager.

- Jeg håper på et under, sier hun. Hun virker rolig, omstendighetene tatt i betraktning. Og hun ber om hjelp fra utlandet til å gjøre korridoren sikker, slik at hun kan hente sine foreldre.

Ingen vet noe

- Det er lettere å få dem ut hvis jeg er her, og kan dra å hente dem. Her kan jeg i hvert fall følge med litt på hva som skjer, sier Marko.

- I Groznyj vet folk ingenting. De er bare redde. Ingen tror at korridoren ut er trygg, sier hun.

Alt er ødelagt

Det er vanvittige historier som dette mennesker i krig må ta stilling til. Det handler om liv og død, om at noen må dø, eller velger å dø, for at andre skal få leve.

Flyktninger forteller at alt er ødelagt og at det knapt er et helt hus igjen inne i Groznyj. Det er nesten ikke mat, og det er ingen strøm.

Flyktningleiren i Znamenskoje er noe russerne vil vise fram til Vollebæk. Og det er telt, noen tepper, og ovner til å fyre i. Men mange mennesker kommer bort og sier de ikke har fått noe mat siden de kom, og det kan være mange dager siden.

- Dette er flyktninger vi vil og skal hjelpe, sier Vollebæk. Foreløpig er det satt av 20 millioner UD-kroner. Men behovet virker bunnløst.

Sulten og kald

- Jeg er sulten og kald. Jeg er sulten og kald. En eldre, forvirret mann trenger seg fram, og sier han vil snakke med herr Vollebæk.

Kanskje merker han ikke selv at det er et vakkert lite vers som har festet seg i hodet hans som et mantra. For på russisk lyder det: «Ja golodnij i kholodnij.»

Men om den lille strofen er vakker, så er virkeligheten stygg. Mannen er helt ute av balanse, og det er verken mat, varme klær eller hjelp å få. Så Shamil Kahntajev står alene igjen i søla idet Vollebæk, en hel liten hær av tungt væpnede sikkerhetsvakter og en stor hale med journalister drar av sted til neste stopp, et sykehus.

Sammen med vinden er søla et stort problem. Våte på beina i isnende blåst må flyktningene holde ut til våren.

En forvirret eldre mann som sier han er sulten og kald, er ikke unntaket, det er regelen blandt de tsjetsjenske flyktningene i de nordlige områdene av Tsjetsjenia som russerne nå har erobret.