||| KRISTIANSAND (Dagbladet): «Mannskapene var (...) nervøse på grunn av den uhyggelige lasten og hadde øyensynlig hisset hverandre opp i en stemning så de var lite mottakelig for fornuft», står det i loggen til D/S «Raftsund» 26. Oktober 1951.

- De kalte oss likrøvere, sier Tor Steffensen (80) til Dagbladet. For første gang velger han å fortelle historien om da han deltok i «Operasjon Asfalt», som 21 år gammel sjømann i 1951.

Les også: «Sovjetiske minnesmerker ble sprengt, vandalisert og flyttet»

100.000 krigsfangerUnder andre verdenskrig ble om lag 100.000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge. 13 700 av dem døde på norsk jord. Til sammenlikning var det 10 260 norske krigsdødsfall (sivile og militære i inn- og utland), mens tyskerne hadde 11 500 falne i Norge. De sovjetiske fangene som døde ble gravlagt på krigskirkegårder, kirkegårder og ved militære og sivile anlegg i utmark, myrlendt terreng og utilgjengelige fjellområder.

Norge fryktet at Sovjetunionen skulle bruke gravene som påskudd for spionasje, og 1951 igangsatte Forsvarsdepartementet «Operasjon Asfalt». Navnet ble brukt siden sekkene likene skulle fraktes i var impregnert med asfalt.

Steffensen forteller Dagbladet at han var med på å grave opp og frakte lik langs norskekysten under en av Norges mest hemmelige operasjoner.

Stappet likdeler i sekker- Vi stappet likdeler opp i sekkene og det stakk bein, knokler og ribbein opp over alt. Kroppsdelene tilhørte ofte ikke samme person, og det var tilfeldig hva som endte opp i de forskjellige sekkene. Likene var fulle av mark og stanken var helt jævlig, sier Steffensen. Han forteller at mange sleit psykisk etter arbeidet.

- Selv har jeg ikke hatt mareritt, men det har vært mange tunge stunder siden, sier Steffensen.

Gravde opp 4.500 likI første omgang gravde de opp cirka 4.500 lik i Nord-Norge for å flytte dem til en kjempestor kirkegård i Tjøtta, sør for Sandnessjøen.

Kirkegården ble innviet 8. juli 1953 og har i en inngjerding en fellesgrav mot nord med 6725 døde og 826 enkeltgraver mot sør. Flyttingen innebar at mange minnesmerker ble revet ned, og enkelte steder valgte man å sprenge monumentene vekk. Arbeidet med å frakte likene ble utført ved hjelp av Vesteraalske Dampskibselskap (VDS), hvor Steffensen den tiden jobbet som fyrbøter. Den pensjonerte sjømannen, som opprinnelig er fra Stamsund i Lofoten, forteller at han aldri har glemt synet som møtte han da han hjalp til å grave opp krigslikene.

- Jeg ville aldri sagt ja hvis jeg visste hva arbeidet gikk ut på, sier 80-åringen. Han forteller at de fikk fem kroner per sekk med lik.

«Mannskapet hevdet ellers at de var «lurt» til å være med på liktransporten», står det i loggen.

Femmeren for lik-sekkenI dokumenter fra Krigsgravetjenestens arkiv framgår det at to navngitte skip i utgangspunktet var tiltenkt dette oppdraget, nemlig D/S «Raftsund» og Finmark Fylkesrederis D/S «Tanahorn».

Ifølge Steffensen ble også D/S «Hestmanden» brukt under operasjonen. Dokumenter viser at mannskapet i utgangspunktet fikk betalt to kroner per sekk, men etter at mannskapet gjorde opprør og nektet å jobbe ble beløpet hevet til fem kroner.

- Det var mye penger den gangen, sier Steffensen.

Skriver bok om Operasjon AsfaltDet er forfatter Halvor Fjermeros som har gått gjennom arkivet, og han skriver nå bok om «Operasjon Asfalt».  Etter å ha gått gjennom skipsloggene har Fjermeros funnet flere oppsiktsvekkende funn. I tilegg har forfatteren intervjuet en rekke kilder som deltok i operasjonen og Steffensen er hans primærkilde.

- Dessverre er Steffensen kanskje en av de få gjenlevende som husket hva som skjedde, for mens denne generasjonen dør ut haster det med å få vite sannheten om dette mørke kapitelet i norsk historie, sier Fjermeros, som nå oppfordrer flere til å fortelle sin historie.

Skipsloggen til båtene forteller hvor dramatisk likflyttingen var. Her står det at man måtte sementere hullene ned til lasterommet da man kom til Tromsø, for å unngå at liklukten skulle vekke oppsikt i byen:

«På grunn av liklukten må en del gatt plumberes med sement», står det i loggen 20. oktober 1951.

Steffensen hadde i 1951 hyre på D/S "Risøsund", men ble ifølge eget utsagn lånt ut til VDS-skipet "Hestmanden", som på seinhøsten 1951 ble satt inn da de manglet fraktekapasitet. Han forteller at de gjorde arbeidet i tidsperioden oktober — desember, noe som stemmer overens med at "Hestmandens" dekksdagbok er blank under den samme perioden.

Kunne ikke snakke om lasten- Vi skrev aldri destinasjoner og posisjoner i maskindagboka, noe vi ellers alltid gjorde. I tillegg fikk vi ikke landlov og det var ikke lov til å le eller krangle om bord, forteller Steffensen.

I krigsgravetjenestens arkiv har Fjermeros funnet en instruks som blant annet pålegger mannskapet å ikke snakke om frakten:

«Alle som er om bord i skipet, så vel besetning som fremmede, arbeidere og andre, skal opptre rolig og sømmelige, og det må ikke forekomme hendelser av noe arte som kan påkalle interesse for publisitet, rykter og snakk (...) skjenning, munnhuggeri, fyll, slagsmål, høyrøstet snakk og latter må ikke forekomme».

Noe av grunnen til at ingen har villet fortelle om operasjonen tidligere, var at de var redd for represalier.

- Det var ikke så lett å gjøre opprør på den tiden. Vi var redd for å bli svartelista, sier Steffensen.

- Der kjæm likrøveranDa Steffensen kom fram til Tjøtta ble sjøguttene «desinfisert» i et rensende bad på Sandnessjøen sykehus. Men da de senere på kvelden skulle ut på dans ble de lite populære da de fortalte hvilket skip de hadde mønstret av på.

- «Der kjæm likrøveran», sa de. Det var ingen damer som ville danse med oss den kvelden, forteller Steffensen. Han forteller at flere slet tung etter å ha vært med på liktransporten.

- Et av mannskapene fikk flere sekker med likdeler over seg da de revnet under lossing. Det var et forferdelig syn og rett etter mønstret han av. Han ble aldri den samme, forteller Steffensen.

- Steffensen historie virker svært troverdig. Det har vært veldig vanskelig å få folk til å snakke om operasjonen, særlig på grunn av de dramatiske opplevelsene, sier Marianne Soleim, post.doc ved NTNU og forsker ved Fallstadsenteret. Hun mener det nå er viktig at flere står fram med sin historie.

- Det er svært viktig å få samlet informasjon fra de som opplevde dette, sier hun.