VIRKET HELT VANLIGE:  Det var her, på et mørkt fortau i Helgesens gate ved Sofienbergparken, at Martin Larsen møtte to unge menn. Da den ene gikk hardt inn mot skulderen hans, skjønte han at det ble en farlig situasjon.  FOTO: THOMAS HAUGERSVEEN, DAGBLADET.
VIRKET HELT VANLIGE: Det var her, på et mørkt fortau i Helgesens gate ved Sofienbergparken, at Martin Larsen møtte to unge menn. Da den ene gikk hardt inn mot skulderen hans, skjønte han at det ble en farlig situasjon. FOTO: THOMAS HAUGERSVEEN, DAGBLADET.Vis mer

- De la nok merke til at jeg hadde dyre hodetelefoner

Martin (26) hadde aldri vært borti trøbbel. Før han gikk hjem fra jobb en sein kveld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Filmfotograf Martin Larsen hadde aldri vært borti voldsepisoder i sitt 26 år unge liv før han ble møtt med en kniv i armen en helt vanlig kveld på vei hjem fra jobb.

To unge menn, som ikke skilte seg ut i mengden, ville rane fra ham øretelefoner, mobil og lommebok.

Han var «småshaky», som han selv uttrykker det, samme natt.

Dagen derpå har han tenkt mye på om han kunne gjort noe annerledes.

- I grunnen ikke mye. Jeg vil nok se litt mer opp fra mobilen og være litt mer observant på hva som skjer rundt meg når jeg er ute og går. Men jeg har bestemt meg for at denne episoden ikke skal få ta fra meg den daglige trivselen og tryggheten jeg opplever i Oslo, sier Martin Larsen til Dagbladet.

Ingen nybegynnere Mange signaler fra oppførselen til de to ukjente mennene tyder på at det ikke var første gangen de har blinket seg ut et ransoffer. Offeret håper de blir tatt, men har ikke stor tro på at det skjer.

De flirte og lo, og gikk rolig fra åstedet etter at han hadde kommet seg unna.

En kollega hadde sluppet av filmfotografen ved Oslo Plaza etter jobb ved 23-tida sist torsdag, og Martin Larsen skulle gå hjem de 15-20 minuttene til leiligheten ved Sofienbergparken.

Som han ofte gjør til alle døgnets tider, og som alltid har vært problemfritt.

iPhone og hodetelefoner Her forteller 26-åringen hva som skjedde da han fikk sitt første møte med hverdagsvolden sist torsdag:

- Jeg gikk opp Grünerløkka og Thorvald Meyers gate, tok til høyre mot Sofienberg og gikk gjennom parken. Jeg hadde musikk i ørene og tekstet på mobiltelefonen, så jeg fulgte ikke veldig godt med på hva som skjedde rundt meg. Da jeg var gjennom parken og inne i Helgesens gate, på det minst opplyste fortauet, kikket jeg opp fra mobilen, mer eller mindre tilfeldig akkurat da.

- Ikke noe spesielt med dem Rett i mot kom to unge menn, trolig i begynnelse av 20-årene, begge med hettejakke. Det er jo et av de mest vanlige antrekkene. Det var en kald kveld, og da er det ikke så rart at begge hadde skjerf foran hake og munn.

- Jeg hadde nok ikke reagert på noe spesielt om jeg hadde sett dem 30 meter unna, heller, sier Larsen.

De to unge mennene var bare noen sekunder unna, og Martin Larsen skjønte at noe ikke stemte da den ene prøvde å «takle» skulder mot skulder.

- De rev tak i hodetelefonene, og sa på dårlig engelsk at de ville ha telefonen og lommeboka også.

- Jeg var aldri inne på tanken at jeg skulle gi fra meg noe. Det ble et basketak der jeg holdt telefonen i den ene hånden og fikk tak i klærne til en av dem med den andre hånden.

- Så kjente jeg et slag eller noe som ligner i den andre skulderen. Samtidig traff jeg med albuen i ansiktet på den ene og kom meg løs. Det ble redningen, og jeg løp hjemover med alle verdisakene på meg. Det var ikke mer enn et par minutter unna.

- Vått og varmt Martin Larsen så at den ene av mennene leitet i sin egen jakkelomme like før «slaget» i armen. Han skjønte ikke at han var blitt stukket med kniv før han var innenfor døra hjemme.

- Det var vått og varmt, og jeg oppdaget først at det pumpet og blødde kraftig da jeg hadde revet av meg klærne. Jeg fikk stoppet det verste med toalettpapir og tape, og fant drosje direkte ned på gata.

- På legevakta sydde de igjen et fire centimeter langt og en centimeter dypt kutt. Det var nok flaks for meg at det var i armen han stakk, oppsummerer ransofferet.

Legevaktpersonalet tilbød seg å ringe til politiet. De var der i løpet av fem minutter.

Da var det allerede gått 20 minutter siden ransforsøket og knivstikkingen. To unge menn med hettegenser, maskert med skjerf, om lag 175 centimeter høye og med gebrokkent engelsk var den hjelpen han kunne gi politiet.

- Jaktet verdier - Tror du det var tilfeldig at det var du som ble angrepet ?

- Både ja og nei. Jeg skjønte på latteren deres etterpå at de i alle fall hadde hatt en artig opplevelse med å skremme meg.

- Jeg innbiller meg etterpå at de kanskje ikke hadde angrepet blindt, men lagt merke til at jeg hadde hodetelefoner som koster over 3000 kroner og at jeg hadde telefon i hånden. Da regnet de vel med at jeg hadde penger og og kort også.