Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

-  De må gjøre alt for å finne Ragnar

Etter å ha blitt skylt to kilometer inn i landet, begynte Lise Bang Ericsson og hennes manns kamp for å finne sønnen Ragnar (2 1/2). Nå frykter de at letingen etter avdøde er avblåst. Ekteparet søker fortsatt på egen hånd - i Thailand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KHAO LAK (Dagbladet): Bølgene slår rolig mot sandstranda, havbrisen er varm, og sola steiker mot halsen. Lise Bang Ericsson (41) sitter på en liten gressvoll foran feriestedet Royal Orchid ved Bang Niang Beach.

 På stranda ligger opprevne kokospalmer og trær på kryss og tvers, med røtter store som sofaer og biler. Rett bak henne står tre hvite toetasjes bungalower hulter til bulter, som om de var sluppet ned fra himmelen. En annenetasje er falt ned på nabobungalowen.

Bare grunnmuren er igjen av bungalowen hvor de gjemte seg da bølgen kom. Betongtaket ligger henslengt på bakken ti meter lenger bort. Ingenting er rørt siden tsunamien.

Få norske tilbake

Ekteparet Lise og Anders Ericsson (41) overlevde apokalypsen ved Khao Lak 26. desember 2004. Sønnen Ragnar på to og et halvt år, er fortsatt savnet.

18 dager er gått, og foreldrene synes å være de eneste norske pårørende som er igjen i Thailand for å lete.

I går forsikret den norske ambassadøren i Bangkok at også thailandske myndigheter fortsetter letingen etter døde - til land og til vanns. Men heller ikke i går var det letemannskaper å se i Khao Lak.

-  Utenriksdepartementet sier de er tilfreds med svaret fra thailandske myndigheter. Greit, men jeg er ikke tilfreds. Norge burde følge opp hvor de søker etter omkomne, og hvordan de søker. Benytter de manngard? Båter? Dykkere? Likhunder? Det er ikke tilfredsstillende å få disse løftene, når vi selv ser at de holder på å trappe ned eller avslutte letingen, sier Lise Bang til Dagbladet.

 FRYKTER AT LETINGEN STANSER:  Lise Bang Ericsson på ruinene av bungalowen hvor de søkte tilflukt da flodbølgen slo mot dem. Da veggene i leiligheten ga etter, ble Lise, mannen Anders Bang Ericsson og sønnen Ragnar tatt av strømmen - og forsvant fra hverandre. Nå frykter ekteparet at letingen etter Ragnar og de andre savnede skal stanse opp. Alle foto: Bjørn Langsem
FRYKTER AT LETINGEN STANSER: Lise Bang Ericsson på ruinene av bungalowen hvor de søkte tilflukt da flodbølgen slo mot dem. Da veggene i leiligheten ga etter, ble Lise, mannen Anders Bang Ericsson og sønnen Ragnar tatt av strømmen - og forsvant fra hverandre. Nå frykter ekteparet at letingen etter Ragnar og de andre savnede skal stanse opp. Alle foto: Bjørn Langsem Vis mer

Hun husker det som en deilig, fredfull morgen. De hadde spist frokost ute, som vanlig, og Ragnar hadde lyst til å bade. I løpet av ferien hadde han lært seg å svømme, hjulpet av de blå, oppblåsbare armringene.

 «Mamma, se, jeg kan svømme!» sa han, og hoppet stolt fra kanten. Lise sto og døset i vannet. Hun hadde alltid tenkt seg regn, lyn og mørke som forvarsel på store naturkatastrofer - ikke sol, varme og stillhet. Så ropte noen. «Det kommer en flodbølge!».

«Nå skal jeg dø»

Lise og Anders tok med Ragnar opp i annenetasje av deres norske venners bungalow. De var en vennegjeng på seks voksne og fire barn, som hadde nytt jula under palmene.

-  Vi så folk som strekte ut på stranda etter å ha jogget. Vi skrek, men de sto med ryggen til bølgen, og ble bare slått rett ned.

-  Bølgen så ikke så stor ut, og kom rullende mot oss, fredelig og sakte. Jeg sa til vennene våre: «Se der! Og se der!» Etter hvert ble den større og større. Vi prøvde å komme oss opp på taket. Alle thailenderne på bakken kom opp i leiligheten, Vi var 20 til 40 mennesker innesperret i ei dødsfelle på 20- 30 kvadratmeter.

- Så slo bølgen mot baderomsvinduet. Vannet fosset inn. Det var som i en film. Vannet steg, og idet jeg tenkte at «nå skal jeg dø», ga veggen bak oss etter. Alle ble spylt ut av rommet.

Ragnar, Anders og Lise kom vekk fra hverandre i det øyeblikket vannet traff dem. Ragnar ble tatt av strømmen, men fløt ved hjelp av baderingene.

-  Ti ganger verre enn krig

Da Lise kom til seg selv, var hun på toppen av bølgen. Hun klamret seg til ei dør og surfet 800- 900 meter av gårde. Vannet var nesten på høyde med palmetoppene. Landskapet hun surfet over, er i dag ei slette av knuste og sønderrevne bungalower.

En feltprest med erfaring fra mange kriger, sist Kosovo, sa nylig til henne at Bang Niang var ti ganger verre enn det verste han hadde sett.

-  Jeg surfet av gårde mens jeg forsøkte å manøvrere unna biler, kjøleskap, minibarer og palmer som fløt forbi meg. En strømledning datt ned i vannet. Jeg så for meg at det var dette som skulle skje: Jeg skulle kveles. Fem meter før ledningen svartnet det for meg. Da jeg kom til meg selv, var jeg forbi. Døra var borte, og jeg ble presset sammen av materialer i vannet. Med rå kraft klarte jeg å presse meg vekk fra en husvegg jeg ble klemt inn i. Jeg kjente vannet roe seg, og forsøkte å sette ned beinet. Vannet sto til brystet. Jeg fant en stein, klatret opp, og orienterte meg. Da var jeg cirka to kilometer fra her vi sitter nå, sier Lise.

«Dere må prioritere oss»

Fra steinen så hun en seks år gammel gutt som hun gjenkjente. Hun ropte, men han var utmattet.

-  Jeg måtte gå ut i vannet og dra ham opp. Han ville bare sove. Så ropte folk at det kom en ny bølge. En tysker kom kjørende med moped. Flere ville sitte på.

«Dere må prioritere oss. Gutten er hardt skadet,» sa jeg. Så kjørte han oss i sikkerhet.

Hun så folk komme ut av skogen, apatiske. Én med avrevet arm, andre med åpne sår.

«Bølgen kommer!» ropte noen igjen. Folk grep mopeden, og igjen måtte Lise sørge for at den skadde gutten ble prioritert.

De kjørte opp i fjellene. På en oppsamlingsplass kom thailendere med vann i sammenbrettede bananskall.

Hun traff en av sine norske venninner, og de gråt av glede. De hadde overlevd.

De gikk til et blikkskur ved en gummiplantasje, der gamle thaidamer stelte sårene med gress og urter.

De ble advart om en ny bølge, og ble sittende og stirre ut over havet i noen timer. Seinere hinker de seg ned gjennom jungelen, får haik med to thailendere på motorsykkel.

De hører flapsene fra et helikopter, sjåførene vrenger av seg klærne, vinker med dem, militærhelikopteret lander, og flyr dem til det lokale sykehuset.

-  Også venninna mi var hardt skadet. Hun lå på en søppelpose og ventet på hjelp. Men vi ble ikke prioritert, for folk døde rundt oss. Operasjonen ble stadig utsatt, og hun fryktet at de ville amputere. Men klokka tre om natta ble hun sendt til et annet sykehus for operasjon.

Lise og seksåringen ble liggende på en madrass i sykehusgangen, under åpen himmel. Alt hun hadde, var sykehusklærne. En gammel thailandsk dame ga henne en kjole, 100 baht og sitt telefonnummer, om hun trengte hjelp.

Ragnar var borte

Seint neste kveld finner hun faren til seksåringen, og sin mann Anders. Sønnen Ragnar var forsvunnet.

-  Under det vanvittige trykket fra bølgen gikk det dessverre ikke for Anders å holde Ragnar, forteller Lise.

-  Bølgen dro ham til venstre. Det positive er at han hadde på seg de blå svømmearmene. Har han ikke truffet på noe hardt, kan han ha klart seg. Vi har fortsatt håp om at han kanskje kan ha blitt tatt opp av noen, selv om håpet er tynt, sier Lise.

De 18 neste dagene har Lise og Anders gjort alt som står i deres makt for å finne Ragnar.

Om han ikke lenger lever, ønsker de å ta ham hjem og gi ham en grav. De har trykket opp etterlyst-plakater på både engelsk og thai, som er hengt opp ved sykehus, flyktningleirer og over hele Thailand, fra grensa til Malaysia og opp til Bangkok.

Hver time etterlyses Ragnar på thailandsk radio. Anders har etterlyst ham gjennom intervjuer i thailandsk TV, BBC World, CNN, Herald Tribune og The New York Times.

I mangel på hjelp fra den norske ambassaden har thailendere de ikke kjente før tsunamien hjulpet dem enormt, som med å undersøke om Ragnar kunne ligge på ulike sykehus. Lises søster og samboer har saumfart sykehusene i Bangkok. De har besøkt folk i jungelen og landsbyer.

-  Vi har dermed fått avkreftet mange rykter som har gått, sier Lise.

Takker gode hjelpere

Det kan ikke være tvil om at innsatsen også har gagnet pårørende som reiste hjem til Norge, og som venter på at deres savnede skal bli funnet. Men Lise er mest opptatt av å takke thailenderne - og de norske ved pårørendekontoret i Phuket, sjømannsprestene og helseteamet fra Norge.

-  Thailenderne et utrolig folkeslag. De har satt sin egen sorg til side, for å hjelpe oss med å lete etter Ragnar.

-  Og jeg lurer på hva som gjør at en som Jan-Erik tar seg fri fra jobb, forlater kone og barn og kommer ned til Thailand for å hjelpe folk i nød, sier Lise. Hun sikter til Jan-Erik Loland, som nå leder pårørendekontoret.

Neste uke reiser de hjem til Narvik. Hvorvidt de skal tilbake til Thailand for å lete mer, har de ikke avgjort.

-  Vi følte at vi ikke kunne reise hjem før vi hadde prøvd alt. Etter hvert som tida går er vi realistiske og ser at håpet svinner. Men vi håper fortsatt på et mirakel. Og det er her jeg vil komme med mitt hjertesukk, sier hun.

Ruiner som ikke er ryddet

Lise har full tillit til Kripos og de nasjonale teamene som foretar identifiseringen av de avdøde. Men selv Thailands statsminister vedgår at minst 1000 avdøde ikke er funnet. Den øde ruinsletta der familien nøt ferien inntil andre juledag, er ennå ikke ryddet, og høyst sannsynlig ligger mange under bygningsmassene.

Men trass i Thailands og norsk UDs løfter, er det vanskelig å finne noen som leter. Bulldoserne utjevner resort etter resort. Under hauger av palmer, kvist og jord et par hundre meter vekk fra Royal Orchid, gjenkjenner vi lukta som har fulgt i kjølvannet av tsunamien.

-  Hva ligger egentlig under her? Her kan det ligge hundrevis av personer, som vi risikerer vil bli begravd for alltid, sier Lise.

-  Bør kreve redegjørelse

-  Jeg syns Norge bør kreve en skriftlig redegjørelse om hvordan og hvor letearbeidet fortsetter. Norge kan tilby sin kompetanse på for eksempel undersjøiske søk. Finnene kan tilby sin kompetanse på likhunder. Dette er en kjempeviktig sak for pårørende i hele Europa. Thailenderne har ansvaret, men står det på ressurser, må vi tilby hjelp, sier hun.

-  Hvis Ragnar ikke lever, og vi skal kunne legge tapet av ham bak oss, må vi vite at alt - absolutt alt - er gjort for å finne ham, sier Lise Bang Ericsson.

SAVNET: Ragnar Bang Ericsson (bildene er tatt i i 2003 og 2004.)
GIR IKKE OPP: «Det positive er at han hadde på seg de blå svømmearmene. Har han ikke truffet på noe hardt, kan han ha klart seg.»
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media