De når oss ikke

Jeg lurer på hvor mange ganger Kjell Magne Bondevik har brukt uttrykket «sterkt forurensende gasskraftverk» siden han kom hjem fra Afrika. Og jeg lurer på hvor mye blodtrykket til Frederic Hauge har steget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statsministeren har vært helt konsekvent. Han har ikke tatt ordet gasskraft i sin munn uten adjektivene «sterkt» og «forurensende» foran. Bellonas leder har vært som en propell. På reise mellom Oslo og Brussel, i utallige telefoner til sine mange kontakter i de politiske partiene og i mediene, med stadig nye utspill om juss, teknologi og kjemi. Før helga var Hauges adrenalinproduksjon så høy at han i Nettavisen skjelte ut Høyres talsmann i gasskraftsaken, markedsøkonomen Jan Tore Sanner, for å være en elendig jurist, som snarest mulig burde komme seg ut av sandkassa på Stortinget.

  • Jeg vet ikke hvor mange velgere som følger Frederic Hauges karakteristikk av Stortinget som et sted der det bygges sandslott og bakes sølekaker. Derimot har Bellona-sjefens allierte på Løvebakken lyktes like dårlig som gasskrafttilhengerne i sin kommunikasjonsstrategi. For status i folket er som den var før debatten gikk inn i sin mest intense fase, og som den ifølge meningsmålingene også var for flere måneder siden: Tilhengerne, motstanderne og vet ikke-gruppa er omtrent like store i gasskraftsaken. Argumentene fra miljøpolitikere, statsminister Bondevik og statsministerkandidat Stoltenberg har prellet av.
  • Det har så visst ikke manglet på aktivitet og propaganda fra noen av leirene. På Stortinget har partienes gruppesekretariater ftret oss journalister med argumentsamlinger og utredninger, og skaffet det meste vi har bedt om som de ikke hadde på forhånd. Vi er blitt bombardert med regnestykker om hvor mye kulldrevne kraftverk forurenser, om hvor store utslippene fra gasskraftverk med dagens teknologi vil bli, på landsbasis og fylkesvis. Fra vel ansette jurister har offentligheten fått høre at det vil være i strid med både EU-retten og Grunnloven å bygge gasskraftverk nå, og fått høre det stikk motsatte. Kort sagt: Vi har kunnet velge og vrake i argumenter for at det både er OK for et miljøbevisst menneske å være for og å være imot. Men den som fra før ikke hadde noen standpunkt, har bare fått styrket sin usikkerhet.
  • Enda vanskeligere er det blitt ved at debatten ikke bare dreier seg om selve saken, men om regjeringsmakt. Jeg har fått elektroniske brev fra lesere som er opprørte og sinte over at statsminister Kjell Magne Bondevik og vi journalister ikke stoler på Jens Stoltenberg når han sier at han er opptatt av saken, og ikke er på regjeringsjakt.
  • Men i politikken er det ofte et både og. Stoltenberg er opptatt av gasskraftspørsmålet. Hadde han ikke vært overbevist om at det i et globalt perspektiv og på lang sikt er best for miljøet å bygge gasskraftverk i Norge nå, hadde han ikke kjørt så hardt i et spørsmål som er kontroversielt i Arbeiderpartiet og vanskelig å forklare velgerne. Men Stoltenberg er også på regjeringsjakt. «Jeg har ingen skjult agenda,» uttalte Ap's nye statsministerkandidat for en uke siden. Har du hørt maken til vås. I alt han foretar seg har statsministerkandidaten til Stortingets største opposisjonsparti ønsket om å komme til Kongens bord som sin skjulte agenda. Ellers hadde han ikke gjort jobben sin.
  • I helga har statsminister Kjell Magne Bondevik gjort opp med seg selv, og kanskje også med sin Herre, om han skal la sentrumsregjeringen gå av denne uka når Stortinget pålegger sentrumsregjeringen å si ja til gasskraftverk og instruerer den i IT Fornebu-saken. Uansett om Bondeviks regjering går eller blir sittende, vil uenigheten og usikkerheten rundt gasskraftspørsmålet være like stor blant velgerne. Ender uka med at Jens Stoltenberg overtar som statsminister, vil det problemet bli hans.

hilde.haugsgjerd@dagbladet.no