De neste 55 år ...

Regjeringen utformer sin politikk på grunnlag av et høyst usikkert langtidsvarsel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SAMFUNNSØKONOMER har mye til felles med meteorologer. De lager begge langtidsvarsler. Og de tar ofte feil. Det gjelder også økonomene som jobber i Finansdepartementet og i Statistisk sentralbyrå. Men deres langtidsvarsler er blitt så langsiktige, at det blir deres barn og barnebarn som vil se hvor langt fra mål de var. I november i fjor la regjeringen fram sin perspektivmelding for Stortinget. Den erstatter de gamle langtidsprogrammene som hadde prognoser og mål for de kommende fire år. Perspektivmeldingen spår utviklingen helt fram til 2060. Den ser faktisk like langt fram som finansminister Per-Kristian Foss kan se tilbake - 55 år. Det var selvsagt ikke tilfeldig at tidshorisonten ble utvidet så kraftig akkurat nå. Landet skulle vedta en ny pensjonsreform. Det var viktig at folk og politikere så skriften på veggen og ga sin tilslutning til de innstramminger som angivelig er nødvendige. Også LO gjorde det, riktignok etter intern strid og hardt tilkjempede forbedringer.

MEN SELV OM prinsippene for pensjonsreformen er vedtatt, gjenstår mange detaljer. Derfor fortsetter kampen om virkelighetsbeskrivelsen og framtidsutsiktene. Så her sitter jeg med regjeringens perspektivmelding på den ene siden av tastaturet og LOs 44 siders lange, relativt ferske, kommentar på den andre siden. Hvem vil ha rett i sine antakelser i 2060? Og hvem får rett? For slike framskrivninger er politikk. De er planleggingsverktøy og instrumenter for å påvirke samfunnsutviklingen i en bestemt retning. Regjeringen tallfester framtida og bruker det som grunnlag for å utforme sin politikk. Vi så det seinest da Morten Meyer torsdag la fram regjeringens handlingsprogram for modernisering av offentlig sektor. Han viste også til utfordringene de nærmeste tiår. LO stiller spørsmål ved beregningene og dermed også ved hvilke valg vi er tvunget til å gjøre.

ER UTFORDRINGENE så store som beregningene forteller oss? Vil kvinnene fortsatt føde 1,8 barn i gjennomsnitt om 55 år? Eller vil de føde 2,2? Vil oljeinntektene ta slutt i 2060? Eller vil prisen holde seg så høy og fortjenesten være så god at inntektene vil vare til 2100? Vil vi leve sju år lenger enn vi gjør i dag? Vil vi dermed holde oss friske og arbeidsføre lenger? Eller vil stress, fedme og moderne levesett få levealderen til å synke? Det vil i så fall gi oss andre utfordringer enn dem vi har forberedt oss på.

USIKKERHETEN omkring de langsiktige beregningene er svært stor. Det innrømmer regjeringen selv. Om få år kan tallene være endret. De illustreres ved at Finansdepartementet selv i løpet av få år har endret sine egne tall for hvor store innstramminger det vil være behov for på lang sikt. Et annet eksempel er at FN nylig har beregnet den framtidige levealderen for norske menn 1,7 år lavere enn Statistisk sentralbyrå. Når det gjelder oljeinntektene, så har det alltid vist seg å være større oljereserver enn beregnet, og prisen på olje har som regel vært høyere enn Finansdepartementet har villet spå.

VIL ARBEIDSMARKEDET utvikle seg slik regjeringen, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå tror? Da blir vi færre yrkesaktive og flere pensjonister. Men det fins fortsatt ubenyttede reserver som ikke er vurdert. Dersom kvinners yrkesdeltakelse i dag hadde vært like høy som menns, ville arbeidsstyrken økt med 120 000 personer. Hvis de i tillegg hadde fått seg heltidsstillinger i samme grad som menn, ville vi fått om lag 250 000 flere. Regjeringen beregner en økning i antall uføretrygdede basert på en eldre befolkning? Men det kommer selvfølgelig an på hvordan arbeidslivet utvikler seg. Blir det «like fint å jobbe som å danse», vil antall uføre gå dramatisk ned. Hardner konkurransen og omstillingstempoet, vil antall uføre gå opp.

KRITIKKEN mot perspektivmeldingen går på de mange spørsmål som ikke er drøftet. LO tror ikke endring i alderssammensetning og alderspensjoner er den største trusselen mot velferdssamfunnet. Verre er skattelettelser, stram kommuneøkonomi, utstøting i arbeidslivet, privatisering i skole og helsevesen, mer egoistiske holdninger, mer utpreget grådighetskultur og brutalisering av arbeidslivet. Men slikt er vanskelig å tallfeste og dermed lage prognoser om. Det må overlates til velgernes valg av politikere.