De ni over Senatet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Senatshøringene om ny dommer i USAs høyesterett gir innblikk i en av de mest interessante politiske institusjoner jeg kjenner. Samtidig forteller de en personlig historie om den amerikanske drømmen. Det er ingen tilfeldighet. Retten som politisk organ setter sitt preg på amerikansk historie nettopp gjennom samspillet mellom de ni individene som til enhver tid utgjør retten. Sonia Sotomayor blir den første latinamerikanske dommer i Høyesterett. Men hennes rolle som dommer vil bli avgjort av hennes ideologiske holdninger, juridiske kompetanse og intellektuelle kraft i møtet med de andre åtte.

For det spennende med USAs høyesterett springer ikke først og fremst ut av dommernes politiske syn slik det kommer fram under godkjenningsprosessen, men av rettens evne til å avspeile de ideologiske strømninger i amerikansk samfunnsliv. Retten ligger nå til høyre, og president George W. Bush og hans omgivelser la sterk vekt på at den skulle sikres en konservativ framtid langt inn i dette århundret. Men selv etter hans tre utnevnelser av patente konservative dommere, ligger det ingen ideologisk evighetsgaranti i det. Mange presidenter har erfart at dommere i møte med den juridiske virkelighet og sine kolleger kan svinge av fra den forventede kurs. Den dommeren som nå skal erstattes av Sotomayor, David Souter, er et eksempel på det. Han ble utnevnt av George H.W. Bush sr. som en moderat-konservativ dommer, men beveget seg underveis mot venstre. Dommer David Kennedy som de siste åra har vært den dommer som har avgjort om domstolen i ideologiske spørsmål havnet til høyre eller venstre, ble utnevnt som moderat konservativ. Etter noen år som ideologisk vandringsmann, er det ting som tyder på at han igjen er tilbake i den konservative folden.

I dag handler de ideologiske oppgjørene i retten om abort, og om likestilling mellom kjønn, religion og rase. Dette er det fundamentalkristne høyres hjemmebane, og når Sotomayor nå utspørres av de republikanske senatorene lyder etterdønninger av den framgang denne fløyen hadde under George W. Bush. Etter siste høsts valg er disse i mindretall, og det er ingen grunn til å tro at Sotomayor ikke vil bli godkjent.

Historikeren Jens Arup Seip postulerte for mange år siden at den norske høyesterett i ekstrem grad var et politisk organ. Men da sammenliknet han nok ikke med den amerikanske høyesterett. Og selv om Sonia Sotomayor under høringene bedyrer at hennes forpliktelse som dommer er å følge loven, forteller senatorenes spørsmålsstilling at det er de politiske hensyn som ligger dem på hjertet. Det ligger i sakens natur: Høyesterett i USA har en politisk rolle som konstitusjonens vokter. Men selve godkjenningsprosessen er også politisk. Senatet er ikke noe nøytralt ansettelsesråd.

Retten har alltid reflektert de politiske strømninger som driver samfunnet framover, skriver forfatteren og journalisten Jeffrey Toobin i boka The Nine, som kom ut nylig. Slik avtegner også rettens historie USAs historie. I republikkens første år, slik de avbildes i den severdige TV-serien om John Adams på NRK 2 i sommer, sto den ideologiske strid om likevekten mellom nord og sør. I de store innvandreråra på 1800 og 1900-tallet, kom religionsspørsmålene i sentrum for amerikansk politikk, og det ble tradisjon med katolske og jødiske dommere. I dag dreier den politiske strid seg om konservativ mot liberal ideologi. Dommere som John Roberts, Antonin Scalia, David Kennedy, Clarence Thomas og Samuel Alito er utnevnt ikke fordi de er katolikker, men fordi de er konservative.

Justitiarius Roberts har sagt at dommere i retten er som dommere på fotballbanen, de skal ikke lage reglene, men sørge for at de blir etterlevd. Men dette er ikke i samsvar med virkeligheten. Høyesterett dømmer ikke bare i samsvar med loven, men skaper også lov. Når USA stadig har fri abort, skyldes det en rettskjennelse en gang på 1970-tallet og ikke en beslutning i Kongressen.

Det fins nordmenn som er fascinert av den rolle den amerikanske høyesterett har i det politiske system. Jeg er selv blant dem og har lekt med tanken om å hente inspirasjon fra USAs system. Nylig leste jeg en artikkel av vår tids tenksomme Borten i norsk politikk, Ola Borten Moe, der han luftet ideen om at vi også her kunne trekke Høyesterett mer aktivt inn i politikken om Stortinget ble godkjenningsorgan ved utnevningen av høyesterettsdommere. Det kunne ha skapt større offentlig interesse og oppmerksomhet om utvelgelsen og de egenskaper, holdninger og kvalifikasjoner kandidatene har. Retten ville også ha fått en mer framstående plass blant statsmaktene. Men det ville også ha tydeliggjort at den politiskrettslige kultur i løpet av 200 år har tatt en annen vending i Norge enn i USA. Til sjuende og sist blir vel det det avgjørende moment. Noen Sotomayor-utspørring får vi nok ikke i overskuelig framtid her i landet.