De Niros sommer

Robert De Niros pappa, en betydelig maler, har utstilling i Roubaix denne sommeren. Junior er mektig stolt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): I 1946 ble Robert De Niro kjent. Ikke skuespilleren, født i 1943, men faren. Peggy Guggenheim holdt en utstilling av ham. I dag stiller han ut - posthumt - i Roubaix i Frankrike. Maleren (1922- 1993) har delvis sin sønn å takke for at han fortsatt er såpass kjent. Han kom til åpningen av utstillingen, og var rørt til tårer. Mediene flokket seg rundt ham. Men han ville ikke stjele oppmerksomheten fra pappa, som han hjalp ut av vanskeligere tider ved å kjøpe en rekke bilder til sine forskjellige restauranter i New York.

IKKE FOR DET, senior hadde sikkert klart seg uten sin berømte sønn. Han er en ordentlig maler, med en ofte ambisiøs koloritt. Men noen av bildene spriker i litt mange retninger, og kan virke som en blanding av forskjellige stilarter. I 1946 var han 24 og ble spådd en lysende framtid. Som de andre amerikanske malerne av sin generasjon kjente han godt de europeiske avantgardistene, fauvistene og surrealistene. I 1939 var han elev av Hans Hoffmann, en kunstner som hadde emigrert fra Tyskland og en abstrakt virtuos. Han lærte ham bruken av farger og minner.

ROBERT DE NIRO SENIOR befant seg på riktig sted til riktig tid, skriver avisa Le Mondes kunstkritiker. Der fant milliardøsen og kunstmesenen Peggy Guggenheim ham i 1946. Hun viet ham en utstilling i sitt galleri Arts of this Century, hvor alle de som tellet i abstrakt ekspresjonisme hadde stilt ut. Men De Niro er ikke blant dem. Han malte lysende landskaper og stilleben, hoder og korsfestelser. Det passet ikke for New York-galleriene på den tida, så han fikk ikke stille ut i de mest kjente. Og dermed kom det færre samlere og konservatorer.

DET SOM VERRE ER: De Niro tilbrakte store deler av sin tid i Frankrike. Han interesserte seg for Delacroix i Louvre, og malte flere studier, noe som var enda fjernere for det amerikanske publikumet. Det er her sønnen kommer inn i bildet, med et varmt forsvar for sin far, som holdt på å gå i glemmeboka. Pappaen klarte ikke å holde seg i ro, og tilbrakte en dag i New York, en annen dag i Paris og en tredje i Los Angeles. Han fant opp landskaper, stilleben eller korsfestelser som han malte med store penselstrøk som rant nedover lerretet. Han malte med voldsomme følelser, der man ifølge kritikeren i ukemagasinet Le Point kan føle Matisses hjerte slå, med referanser til Pariserskolen.

DET ER UMULIG å si hva som hadde vært seniors skjebne hvis ikke junior hadde kommet til unnsetning. Det er for så vidt ikke så interessant heller. Det gjelder å se den store retrospektive utstillingen i Roubaix, der bildene dessuten er hengt veldig flott opp, så man får den nødvendige distansen. Sjansen til å møte junior er minimal, men likevel. Man vet aldri.