De nye arbeidere

JEVNAKER (Dagbladet): Tre av fire nordmenn lever av å produsere tjenester. Bare én av sju jobber i industrien. Arbeideren i kjeledress er snart et romantisk minne. De nye arbeidere bærer hvit uniform, hvit snipp eller kule klær.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men fortsatt er det Kjell Bjørndalen og hans gutter i Nordsjøen og på byggestillasene som kommer i Dagsrevyen når det er konflikt i arbeidslivet. De hvite englene i helsesektoren får også oppmerksomhet, men vi tenker ikke på dem som arbeidere. De er jo kvinner, de fleste av dem, og de er heller ikke organisert i LO. Men også i LO er tjenesteprodusentene i flertall. De fleste av Kommuneforbundets 240 000 medlemmer produserer tjenester. Det samme gjør hotell- og restaurantarbeiderne og de som jobber innenfor handel og kontor. For ikke å snakke om lærere, ingeniører, jurister, datafolk, mediefolk og statsansatte som er organisert andre steder.

  • Hva betyr dette, rent bortsett fra at vi må justere bildet av det arbeidende folk? Arbeidere er og har vært en relativt homogen gruppe. De har utgjort en klasse som har stått i et motsetningsforhold til kapitaleierne. De har drevet klassekamp, opptrådt innbyrdes solidarisk og kjempet fram goder og ordninger på kollektiv basis. Service-arbeidere er mye mer forskjellige. De driver ikke masseproduksjon, men yter et mylder av ulike tjenester. De produserer ikke varer, men kan noe vi andre etterspør, er ofte organisert i mindre enheter på flere bedrifter, og tilpasser seg av nødvendighet et mer individualisert, kundebasert samfunn. Og mens andelen industriarbeidere har sunket fra 22 prosent til 15 prosent de ti siste åra, har andelen servicearbeidere bare økt. Er det rart Thorbjørn Jagland sliter med å holde oppslutningen om de sosialdemokratiske verdier oppe?
  • Skal vi tro Ap-nestleder Jens Stoltenberg, som denne uka framførte sine sosialøkonomiske resonnementer på LO Services kartellkonferanse, vil denne utviklingen bare fortsette. For mens produksjonen av varer blir stadig mer automatisert og følgelig krever stadig færre hender, vil vi etterspørre stadig flere og bedre tjenester. Vi vil klippe håret oftere, gå på finere restauranter med flere kokker og kelnere, vi vil reise mer, bo bedre, konsumere mer kultur og opplevelser etc., etc.. De ansatte i serviceyrkene behøver neppe være redde for ikke å få nok å gjøre, forutsatt at det fortsatt er vekst i økonomien. Riktignok vil noen bedrifter legges ned og andre oppstå. Men i svært mange av disse bedriftene er det de ansatte som besitter kapitalen - den humane kapitalen - som er interessant for kundene. Bedriftene belønner de ansatte for det de kan, enten det er IT-kompetanse, kokkefagbrev eller førerkort for tungtransport.
  • Viseadministrerende direktør i NHO og tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet mener utviklingen alt har skapt nye konfliktlinjer: De går mellom dem som er for eller mot globaliseringen, mellom «statikere» og «dynamikere». I dette bildet befinner Kristin Clemet, Jens Stoltenberg og Erik Solheim seg på samme side, mens museumsvokterne i SV, Lundteigen-fløyen i Sp, nei-folket og store kvinnedominerte lønnstakergrupper er på den andre. Clemet regner med at individualiseringen av samfunnet vil fortsette. Både offentlig og privat sektor vil bli mer orientert mot brukerne. Hun tror både bedrifter og ansatte vil tjene på større fleksibilitet i form av mer varierte arbeidstider og åpningstider, lengre arbeidsøkter og kanskje lengre ferier og permisjoner. Kundene og kompetansen vil komme mer i sentrum.
  • Men vil de nye arbeidere, som bærer med seg sin humane kapital fra bedrift til bedrift, bry seg med å være organisert? Eller vil de stole på sin egen markedsverdi? Og vil de nye arbeidere fortsette å stemme Ap hvis det betyr at de må betale litt mer skatt? Det vil framtida vise. Men for å sitere Stoltenberg: «Det er mye lettere å argumentere for skattelettelser enn skatteøkninger. Det er ingen enkel sak å drive inn halve bruttonasjonalproduktet uten vold.»