Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

De nye målskivene

Carsten Thomassens tragiske død viser at det er blitt langt farligere å være norsk journalist i konflikt-områder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

171 MEDIEANSATTE ble i fjor drept i forbindelse med jobben sin. Ifølge International Federation of Journalists, IFS, er Dagbladets Carsten Thomassen den sjette journalisten som er drept i år.

Det er blitt farligere for journalister og fotografer de siste åra, langt farligere. Det er også blitt mer risikabelt å være norsk reporter i konfliktområder.

Jeg husker mine første møter med det krigsrammede Beirut på midten av 1970-tallet. Byen flommet nærmest over av internasjonale pressefolk. Pressehotellet Commodore betalte beskyttelsespenger til partene i den libanesiske borgerkrigen, det samme gjorde den harde kjerne av byens taxisjåfører. Falsk trygghet eller ikke; vi følte oss relativt sikre. Ble en journalist drept var det som oftest fordi han eller hun var for nær frontlinjene. Partene i konflikten prøvde å ha et godt forhold til journalister, det var en del av deres propagandakrig.

DETTE VAR FØR den digitale tidsalder. I dag har de fleste militante grupper sine egne nettsider og kan formidle sin propaganda selv. I så henseende er journalisten blitt overflødig. Men det har også skjedd noe annet, ikke minst på grunn av den såkalte krigen mot terror. I mange militante islamisters øyne er journalistene blant fiendene. De blir sett på som en del av «den store konspirasjonen mot islam». I tillegg står journalistene for ytringsfrihet, et begrep som er relativt fremmed for terrorrelaterte grupper.

I ytringsfrihetens navn drepes pressefolk i konfliktområder, men ikke bare der. Drap på journalister som Anna Politkovskaja i Russland viser at regimekritikere lever farlig, både i totalitære stater og i land som kaller seg demokratiske.

OM DET VAR relativt trygt å være journalist i Libanon på 1970-tallet, var det enda tryggere hvis du var nordmann. Slik var det over hele Midtøsten og i andre deler av verden, også i seinere tiår. Det var ikke minst fordi Norge ble sett på som en nøytral aktør uten en egen politisk agenda. Det norske fredsengasjementet på 1990-tallet endret lite på det. Riktignok var mange av Oslo-avtalens fiender kritiske til det norske engasjementet, men norske politikere og fredsmeklere ble ikke sett på som folk med onde hensikter men som naive og godtroende. Derfor kunne vi norske journalister fremdeles drikke te med islamistgrupper som Hamas og Hizbollah.

DEN FØRSTE ENDRINGEN kom med den norske deltakelsen i NATO-bombingen av Serbia i forbindelse med Kosovo-krigen i 1999. En norsk fotograf som oppholdt seg i den serbiske byen Nis måtte den gang spille svenske fordi stemningen mot nordmenn var så hatsk. Men det var etter 11. september 2001 at det meste ble snudd på hodet. Det store norske hamskiftet i forbindelse med internasjonale militære operasjoner i Afghanistan og Irak førte til at Norge ikke lenger ble sett på som en nøytral part, verken i Midtøsten eller i Sentral-Asia. Plutselig var vi nordmenn en del av «den store konspirasjonen». Det gjaldt ikke bare de militære, men også journalister og fotografer, bistandsarbeidere, forretningsfolk og diplomater. Terrorgrupper skiller sjelden mellom de som går i sivil og de som går i uniform.

Det er langt mer utrygt å rapportere fra konfliktområder i dag enn det var for bare noen få år siden. Det er dessverre Carsten Thomassens tragiske død et skremmende bevis på.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media