De nye oftedølene

En nykristen og moderne pinsebevegelse gjør seg gjeldende også her i landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DAGBLADET er havnet i heftig strid med de nye pinsemenighetene - de såkalte neo-pentekostalistene. Slik gjenoppfriskes en 135-årig kulturstrid, men i ny pakning og i nye kulturelle og politiske omgivelser. Bedehusene er døde som religiøse og politiske maktfaktorer, men de moderne karismatiske bevegelsene vinner stadig terreng, ikke minst globalt. I Norge registreres ingen dramatisk vekst, og i mange henseende er de også marginale fenomener. Derfor må begrepet «sekt» kunne brukes. Men internasjonalt er det snakk om den mest ekspansive religiøse retning i verden. De flommer over Sør-Amerika, Sørøst-Asia og til dels Afrika. De er kjernen i den nyreligiøse bevegelsen som har erobret makten under George W. Bush.

I DAGBLADETS historie har kampen mot slik fundamentalisme vært helt sentral. Det var denne formen for religiøsitet under ledelse av Lars Oftedal i Stavanger den unge Knut Hamsun ble sendt ut for å beskrive og fordømme i en reportasjeserie i 1889, de mest omfattende offentlige angrep noen nordmann er blitt utsatt for i noen avis. Kamp mot slike bevegelser var kjernen i det som seinere fikk betegnelsen «kulturradikalismen». Den var synonym med frisinn og ateisme. At Stephan Christensen, lederen for Jesus Revolution ikke kjenner denne sammenhengen, skyldes hans manglende kunnskap om Dagbladet. Og når Karl Johan Halleråker påberoper seg Dagbladets frisinn som en slags forpliktelse på toleranse overfor slike bevegelser, har han totalt misforstått begrepet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN MODERNE pentekostalismen er imidlertid på mange viktige punkter annerledes enn de lukkede gruppene som befant seg på bedehusene, sang triste åndelige sanger og så på ethvert tilløp til glede som en alvorlig synd. Men både de gamle og de nye ser på Gud som kompetent i politiske spørsmål. Det er en forbindelse mellom globaliseringen og de nye karismatiske bevegelsene. De tegner et bilde av ung dynamikk, medietekke, og uforferdethet overfor motstand og kritikk, som de opplever som forfølgelse. Det svinger rundt dem som en Grand Prix-låt av Carola Häggkvist. Men de avviser en rasjonell tilnærming til en rekke livsområder og leser Bibelen bokstavelig der moderne vitenskap har et helt annet svar enn de 2000 år gamle tekstene. De forkaster utviklingslæren, ser på abort og homofili som synd. De avviser bioteknologisk forskning.

OGSÅ DEN SOSIALE rekrutteringen er annerledes enn i de gamle bevegelsene ved at de er urbane, og rekrutterer fra kristenakademiske miljøer. Mange av de aktive er utdannet fra moderne business- og medieskoler. De sprenger bedehusets klassiske rammer og går ut i verden med både selvbevisst kunnskap og altomfattende tro. De bygger nettverk og tar i bruk de organisasjonsprinsipper som er gyldige på Aker Brygge. Når Christiansen berømmer sine disipler for arbeidsdisiplin og oppofrende innsats, har han åpenbart rett. Å være med i disse bevegelsene krever totalt engasjement. Det kan neppe oppfylles ved siden av jobb som politisk sekretær hos statsråd Dagfinn Høybråten.

POLITISK er det en betydelig forskjell på de nye bevegelsene og de gamle, som har utgjort kjernen i KrF. Nå som partiet skal orientere seg i den etter-valgerdske æra med rødvin og sigar og visjonen om et kristelig-demokratisk folkeparti i midten av norsk politikk, vil ingen partistrateg unnlate å kaste et blikk over Atlanterhavet for å lære av de grep som har gitt kristen-fundamentalistene en ny og sterk posisjon i amerikansk politikk. Men da må partiet også akseptere at de nye bevegelsene har et helt annet syn på økonomi enn de gamle kjernetroppene. Måtehold og fellesskapsløsninger er erstattet av pengerikelighet og marked. I USA er det ingen ulempe for en karismatisk kristenleder å tjene mye penger. De gamle oftedølene var også knyttet til veldedig sosialt arbeid, men de overførte etter hvert mange av oppgavene til staten, slik sosialdemokratene gjorde. De nye bevegelsene misliker staten like mye som de nyliberale markedsfundamentalistene. Der norsk politikk tidligere gikk tvers gjennom Harald Synnes eller Kjell Magne Bondevik, vil den under Dagfinn Høybråten langt oftere stå overfor mer absolutte ja-ja, nei-nei. I sin bevegelse mot høyre vil partiet konkurrere primært med Frp, som med sitt Israel-syn også forsyner seg av KrFs gamle grunnfjell.

SLIK SETT vil det nok bli nye konfrontasjoner med Dagbladet. For de nye pinsemenighetene har satt seg store mål: En rekristning av Norge. Noen ganger kan man trygt si at historien gjentar seg.