De nye proletarene

Når den siste proletar, Yngve Hågensen, er gått fra borde, stiger bildet av den nye arbeiderklassen for alvor fram: kvinnene!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«WOMAN IS THE NIGGER of the world,» sang John Lennon på 70-tallet. «Kvinnen er slavenes slave,» påsto han, riktignok før kvinneåret og før kvinnenes store inntog i arbeidslivet. Mye er skjedd siden da. Undertrykkelse er ikke begrepet vi forbinder med handlekraftige, supersmarte, effektive Tårnfrider på vei til redaksjonen, styrerommet eller regjeringskvartalet. Hvis yrkesaktivitet og utdannelse er målestokken, har vi nådd tilnærmet full likestilling mellom kjønnene. Andelen kvinner i yrkesaktivt arbeid er over 76 prosent (dobbelt så høy som i 1968). Men ser vi nærmere på statistikken, ser vi at kvinnene fortsatt er slaver: De dominerer fullstendig i helse- og sosialsektoren, og utgjør der opp mot 90 prosent av de ansatte i de nordiske landene. Her er det lav lønn, skiftarbeid, halve stillinger og tunge løft. Kvinnene har overtatt lærerværelsene i takt med læreryrkets fallende status og etterslep i lønn. De er også i suverent flertall som saktmodige mottakere av ensformig deltidsarbeid i varehandelen. Det er fortsatt kvinnene som skifter sengetøy og vasker opp etter oss når vi har hatt våre løyer og seminarer på landets hoteller.

MENS DET FØR VAR menn som opererte i flokk, i store grupper på industriarbeidsplasser, er bildet i ferd med å endre seg. Arbeidslivet er i forandring. Nye arbeidsplasser skapes i tjenestesektoren, fortrinnsvis i små bedrifter. Industrien automatiseres og spesialiseres. Det blir færre på gølvet. Det er sykehusene som nå er våre største arbeidsplasser. Og kommunenes store omsorgsapparater.

SOM «SLAVER» er det kvinnene som sterkest viderefører den kollektive tenkningen, arbeiderklassens verdier om solidaritet, forsvaret av velferdsordninger, faste rammer og regler i arbeidslivet. Det er de som presser på for nye krav om sekstimersdag, tidskontoordning, barnehageplasser og -priser, gode offentlige, likeverdige tjenester. Kvinner kan saktens trenge fleksibilitet, men ikke på arbeidsgivernes premisser. Fortsatt tar de brorparten av arbeidet hjemme og velger et yrke og en arbeidstid som lar seg forene med dette.

DET ER DERFOR helt logisk at LO i Norge nå ledes av en kvinne. Det gjør for øvrig også svensk LO. At Gerd-Liv Valla er akademiker, passer godt inn i bildet. Mange med lang utdanning føler at deres yrke er blitt «proletarisert» og altfor dårlig betalt.

Fortsatt er det flere mannlige enn kvinnelige medlemmer i LO, 447382 menn mot 365740 kvinner. (I 1969 var tallene 582189 menn mot 131168 kvinner.) Men teller vi de yrkesaktive, tipper jeg at kvinnene er i flertall. Utenfor LO, i Helse- og sosialforbundet, i Sykepleierforbundet og i Lærerlaget er kvinnedominansen total. Også i offentlig sektor sett under ett. Det er slett ikke rart at også SV har kvinnelig leder. SV er det partiet som sterkest forfekter kollektive løsninger framfor individuelle, offentlige framfor private.

DET ER DENNE HÆREN av yrkesaktive slitere som er målgruppa for sjefredaktør Hilde Haugsgjerd i Dagsavisen. Sjefredaktøren i Vårt Land, Helge Simonnes, spekulerte i en kommentar i sin avis om en mulig allianse mellom Valla og Haugsgjerd: Sårt tiltrengt kapital mot godt sosialdemokratisk avisstoff. Selvsagt vil det aldri bli snakk om en slik kjøpslåing. Men det er åpenbart at de to «gamle» radikalerne har felles interesser og et brennende engasjement for den nye tids proletariat.

HVOR ER MENNENE? Har de kastet seg inn i det nye arbeidslivet, som konsulenter og frilansere, uten sikkerhetsvest, uten medlemskap i fagbevegelsen, til nød med fallskjerm? Mange har spådd en slik utvikling, men det er for tidlig å si om det går slik. Fortsatt er det store flertall arbeidstakere, kvinner som menn, knyttet til faste arbeidsplasser. De fleste er også organisert. Det er kvinnenes raske inntog i det organiserte arbeidslivet - ikke menns utmarsj, som har skapt den nye arbeiderklassen. Hvilket bringer oss tilbake til Lennon: «A working class hero is something to be.»