De nye valentinerne?

U-hjelp skal bli lønnsomt for næringslivet. Ideen markedsføres nå i mediene av pene, rike damer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VENDELA OG CELINA

er superdamene som verver norske næringslivsledere til å betale for Unicefs utdanningsprogram i Eritrea. Før avholdt fiffen årlige veldedighetsball på valentinsdagen. Nå skal 23,5 millioner samles inn på annen måte. Celinas selskap, Midelfart Holding, har gitt hundre tusen kroner. Sammen med Unicef-ambassadør Vendela Kirsebom Thommessen selger Celina skolepakker til kontaktnettet sitt og fronter samtidig den nye trenden i internasjonal business: pengegaver til de fattige som image, som konkurransefortrinn i kampen om kontraktene og kundene. Eller «samfunnsansvar», som det heter når forretningsideen presenteres for næringslivet. På den måten kan også bedriftseiere som underbetaler sine ansatte i lavkostland og bryter internasjonale menneskerettigheter og arbeidskonvensjoner, kjøpe seg kredibilitet som etisk ansvarlige - for en svært billig penge.

USMAKELIG?

På den annen side får en rekke kapitalister som holder seg til spillereglene, sin sjanse. Nå kan de overføre julegratialet til de ansatte og smiskegavene til viktige kunder og mulige forretningsforbindelser, til et antatt bedre formål, som i tillegg virker samlende innad i bedriften. Dessuten er det vel likegyldig for barna i Eritrea om skolepengene kommer fra NRKs årlige innsamlingsaksjon eller fra Hakon-gruppen? Norge er som kjent allerede en merkevare i egne øyne innen bistand og fredsmekling. Våre bidrag til verdens fattigste, enten de utbetales over statsbudsjettet eller samles inn gjennom mediene under stor ståhei av de frivillige organisasjonene, har gjennom åra formet vår identitet som en særlig god og giverglad nasjon. Adgangen til våre markeder er riktignok sterkt begrenset for at fattige land ikke skal konkurrere med våre egne subsidierte landbruksprodukter. Men det forstyrrer likevel ikke prosjektet med å videreutvikle myten om Norge som en humanitær stormakt.

DEBATTEN OM

vår egen fortreffelighet som giverland og måten verden bedriver bistand på overfor fattige land, er allerede i gang. Her hjemme har ikke minst professor Terje Tvedts maktanalyse av det han kaller «vårt nasjonale godhetsregime», satt fart i en gryende selvransakelse. I mediene er det særlig Tvedts anklage om mediene som kritikkløse megafoner for godhetsregimets organisasjoner - fra bistandsministeren til Unicef - som er ute for å samle inn penger til og oppmerksomhet rundt sitt spesielle formål, som har provosert mediene. Tvedt finner oss skyldige i å permittere vår uavhengighet når godhetsregimet kaller. Han mener vi stiller oss vettløse til disposisjon, fordi hensikten er tilsynelatende udiskutabelt god og dermed overordnet profesjonell kritisk behandling.

DERFOR HOLDER UNICEF

seg for eksempel med en underlig gjeng glansbilder som ambassadører, for å trekke medienes oppmerksomhet mot sine prosjekter, sin nød, sine fattige og syke. Film- og popstjerner, operasangere, idrettshelter, kongelige og fotomodeller har som oppgave å fronte nøden som må synes i mediene for å utløse givertrang hos publikum. «Det er nød nok til alle,» forsikrer den nye generalsekretæren i Røde Kors, Jonas Gahr Støre, i Magasinet forrige lørdag. Han sikter til den store konkurransen mellom alle organisasjonene og behovet for samarbeid. Og som han har rett. Som det myldrer av analfabeter, aidssyke, ofre for hungersnød, stammekriger og totalitære despoter, mange av dem i allianser med multinasjonale storkonserner som får benytte seg av lovløse produksjonsforhold i de fattigste landene. Slik gir vi, og tar tilbake. Hensynet til bunnlinjen kan næringslivet trygt ivareta som det pleier. Poenget er at nå kan det også lønne seg å henge en pakke samfunnsansvar i Eritrea rundt halsen, hvis kundene foretrekker leverandører merket med «sosialt ansvar».

PRINSESSE DIANA

viste verden hvordan det å kaste glans over minerydding og aidssyke også forsterket og reflekterte glansen tilbake på henne selv. Hun gikk nærmest opp i en høyere enhet som representant for det universelle godhetsregimet, i rollen som ambassadør for den barmhjertige samaritan. En vinn-vinn-situasjon for alle parter: organisasjonen, pengeinnsamlerne, giverne, hjelperne, mottakerne. Men aller mest for stjernen som skal lyse over prosjektet. Partene henter godhet fra hverandre og genererer dermed enda mer lys. Derfor skinner det slik av blonde og vakre Vendela blant fattige, svarte barn i Eritrea. Derfor bukket NRKs Viggo Johansen så dypt da han fikk den lysende, unge Celina, «en av våre rikeste kvinner», i studio denne uka.

«DET GJELDER

bedriftenes omdømme. Ikke bunnlinjen, men etikken og moralen,» sa Celina om prosjektet hun nettopp har solgt til Petter Stordalen.

Er det rart verden går framover?