De reaksjonæres 15 minutter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KULTURKAMP: Blir de reaksjonære bare et pinlig blaff, eller varsler de en ny tid i norsk offentlighet? I seg selv fremstår de som impotente. Deres fremste mulighet til å få gjennomslag, er å ri på Fremskrittspartiets rygg til reell innflytelse. Uten FrP-seier kommer de unge, konservative mennene til å være henvist til å skrive militante blogger lenge etter at de forfengelige portrettbildene har blitt utdatert. Det er åpenbart ingen edruelig verdikonservatisme det er snakk om. Tvert om − antagelig vil de reaksjonære betrakte høyresidens åndsskikkelser − det er faktisk en god del av dem − med skepsis. Reaksjonen har en langt mer barnlig, langt mer mørkeblå valør enn det. Det er ungdommens råskap omgjort til politikk. Testosteron og infantilisme. Opprør og indignasjon. Ordbruken er påfallende: det dreier seg om «kamp». Meningsmotstanderne, «de herskende», er både ufyselige og maktesløse − «som Gollum uten ringen», for å hente et av Asle Tojes uttrykk i kronikken «Kulturkamp nå». Toje får til og med inn en referanse til «bolsjeviker». Folket er naturligvis helt og fullt på de reaksjonæres side – ja, de reaksjonære har nærmest status som frigjøringsprofeter. «Folk liker ikke å bli umyndiggjort, nå kjemper de tilbake». «For mange – de fleste – føles dette frigjørende». Intet belegg gis for folkets støtte, annet enn hva Toje har hørt i familieselskaper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hørt det før? Ja, men sjelden har denne formen for intellektuell, mørkeblå konservatisme stått åpent frem i norsk offentlighet. Kulturkonservative og liberale på én gang, både folkedyrkende og foraktfulle for det folket som så lenge har latt seg lure til å velge kulturradikalere (eller generelt alt til venstre for Toje selv) inn i politiske posisjoner. Siden perspektivet er profetisk glød, er Toje med flere også fritatt fra å grunnfeste uttalelsene i fakta. «Hvis vi sier til somalierne at det er greit med hijab og tvangsekteskap og kjønnslemlestelse». Hvem har noen gang sagt dette? Rimelig representasjon av meningsmotstanderne ville vanskeliggjort de reaksjonæres masseproduksjon av et fiendebilde basert på forakt, konspirasjonsteorier og hårreisende påstander.

Motstand mot «den mislykkede multikulturalismen» er, ifølge Toje, episenteret i det jordskjelvet som nå rammer kulturradikalismen. Artig med det – de som er annerledes, de fremmede, utlendingene er alltid kjernen av problemet, på et eller annet vis. Og her står de sannelig i sentrum av hele samfunnets fornedrelse. Multikulturalismen har, underforstått, ødelagt både «justis, utdanning, utenriks og kultur». Hvilke problematiske konsekvenser har multikulturalismen hatt for utenrikspolitikken? Og hvordan har utlendingene skylden for den frie pedagogikken? Hvis det er slik at Toje mener straffene er for lave, er det sannelig ikke islams feil. At multikulturalismens massive ødeleggelser på disse samfunnsfeltene er stort sett usynlige, gjør dem vel i Tojes øyne desto mer snikende.

Toje spør videre: «er det virkelig bra med en asylpolitikk som gir mange titalls millioner mennesker rett til opphold i Norge?» Jeg er ikke sikker på om jeg bør la meg lure til å diskutere noe så sludrete, all den tid det samlet er noe slikt som 20 millioner flyktninger i verden og de fleste nok aldri vil komme til Norge. Men likevel: Det systemet som gir flyktninger rett til beskyttelse, er ikke norsk, men globalt. Med andre ord må Toje mene at de kulturradikale også styrer FN, og dermed også USA (allerede før Obama). Diplomatene som møttes etter høyreradikale krefters monstrøse ødeleggelser under annen verdenskrig for å nedfelle noen felles prinsipper for menneskelig fremferd, nedfelte også rettighetene til dem som drives på flukt av ekstremisme i en eller annen form. Ja, det er sannelig på tide å bryte hegemoniet til de nøkterne, menneskerettslig orienterte diplomatene. «Det er ikke tilfeldig at mange av de viktigste unge stemmene i Norge i dag er liberale og konservative». Vel, dem selv om det.