De rike er annerledes

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVORFOR BLIR NOEN mennesker rike? Jeg mener ikke sånn fem-millioner-i-banken-og-villa-på-Nordstrand-rike, eller solgte-reklamebyrået-sitt-og-kan-leve som rentenist-rike. Jeg mener ordentlig, stinkende, ufyselig rike. Jeg mener inne på Kapitals Norges-hundre-rikeste-rike med formuer fra en halv til tolv milliarder, beløp som kunne dekket alderspensjonene for hele Slovenia, bygd hovedflyplassen på Gardermoen eller sjekket opp en kosmetikk-prinsesse.

Og jeg tenker ikke på familiedynastiene og gründerne, men de som begynner på Start med grådighet som bærende idé, og som i løpet av et kort menneskeliv greier å skrape sammen til en middels stor øy i Oslofjorden, halve VIF og en banksaldo som alene er nok til at vedkommende tillegges Einstein-intelligens, helbredende evner og en karisma ingen helt kan huske at vedkommende hadde da han som gjerrig finansnerd satset sin første hundrelapp i børsklubben på Handelsakademiet.

«THE RICH are different,» hevdet den amerikanske rikmannssønnen og forfatteren F. Scott Fitzgerald. «Yes,» svarte hans venn og kollega Ernest Hemingway. «They have more money.»

Hva, om noe, er det som skiller disse menneskene fra oss andre? La oss i første omgang anta at de heldige investeringene er mer basert på god, gammeldags flaks enn «klarsyn», og at oppfinnsomhet, arbeidskapasitet og en smule regneferdigheter er nødvendige, men ikke tilstrekkelige evner for å bli milliardær. Stikkordet er sannsynligvis:

Artikkelen fortsetter under annonsen

innstillingen til risiko. For i det hele tatt å rekke å sope sammen en milliard kan du ikke bygge sten på sten, du må kjøre kvitt-eller-dobbelt hele veien. Mer presist: Det er ikke nok å satse alt du eier og har, du må satse det andre eier og har også. Det er det som kalles å «geare» investeringene med gjeld, og for å nå Kapitals liste må du fortsette å gjøre det lenge etter at de med normal risikoaversjon sikrer gevinsten. Det krever en skamløshet, en fleksibel moral, en vilje til å bli rik og et mot til å falle, som man kan velge om man vil beundre eller ikke.

BESITTER de rike en spesiell innsikt? Statistikk fra så langt tilbake som det franske obligasjonsmarkedet på 1800-tallet viser at kursendringer i modne finansmarkeder er random walk, at det ikke er gitt noen å spå bedre enn andre om utviklingen i såkalte effisiente markeder, at det er et spill hvor kjøpers dyktighet og innsikt nøytraliserer selgers mulighet for profitt i det lange løp, og omvendt. Men hvis de rike bare er blinde høner som har funnet korn, hvorfor fortsetter de å lykkes gang på gang? Svar: De gjør ikke det, det virker bare sånn.

Statistisk sett vil noen alltid lykkes et forbløffende antall ganger på rad, og det er dem vi får høre om. Tidligere clairvoyant-erklærte milliardærer ligger selvfølgelig lavt når de ryker ut av Kapital-lista i sine forsøk på å nå enda høyere, og fjorårets nesegruse beundring av en nyblakk Tor Aksel Voldberg eller Dagfinn Sundal svinner som dugg for sola uten at man setter spørsmålstegn ved hvor berettiget beundringen for øyeblikkets finanshelter er.

For hver Christen Sveaas (2,8 mrd.) ligger en haug Sveaas-could-have-beens med de samme forutsetninger for å lykkes igjen i grøfta. Bengt Almgren, tidligere riking og en gang regnet som innehaver av «klarsyn» og «finansiell hjerne», sitter nå i fengsel for å ha kjørt et kvitt-eller-dobbelt-løp med andres penger. Det interessante ved Almgren-saken er at han kunne ha sluppet unna med det, sannsynligvis hadde ingen laget bråk om ikke Ericsson-aksjen hadde gått gal vei. Lovbruddet hadde selvfølgelig vært det samme, og det er åpenbart berettiget, om ikke akkurat nyttig, å spørre seg om hvor mange på Kapitals liste som kan takke heldig kursutvikling for at de ikke snekrer paller på Ila Landsfengsel.

ER DET DA slik at alle rett-i-koppen-rike er notoriske risk-lovers? Selvfølgelig ikke, men markedene fungerer slik at høy risiko og høy avkastning henger nøye sammen, og høy risiko er motorveien til rikdom. I et samfunn uten gjeldsfengsel er det økonomisk rasjonelt å spille høyest mulig når mulig gevinst er ubegrenset og mulig tap er begrenset til det man selv eier. Det kan regnes ut med Black & Scholes, opsjonsteori eller det kan sies enkelt, slik Torgrim Eggen gjør: «Skylder du banken hundre tusen, er det ditt problem, skylder du ti millioner, er det bankens.»

Og her nærmer vi oss muligens kjernen ved de rikeste rikes annerledeshet: annerledes verdiprioriteringer. Straffen ved å være raka fant, ja, til og med å bli tatt i fusk av øko-krim, betyr lite i forhold til den mulige belønningen. Og hva er den? Glem trygg alderdom og etterkommernes ve og vel. Men kanskje et monument i hjembyen, en plass på Kapitals liste over de hundre rikeste, prinsessa de aldri fikk på ungdomsskolen?

Så når kamikaze-investorene plutselig begynner å snakke om industriutvikling og arbeidsplasser, bør de mistenkes for å ville kjøpe det de fortsatt mangler: integritet og respekt. Uansett hvor stramt de knytter slipsknutene har de neppe lagt opp favorittsporten: å samle penger. For, som en jeg kjenner som selv er deltaker, uttrykker det: «Det er en konkurranse. Den som har mest penger når han dør, har vunnet.»