De rike og fellesskapet

Storebrand er for viktig for nasjonen til at selskapet kan sendes ut av landet. Neste helg går budfristen fra Sampo ut.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det første forsikringsselskapet jeg stiftet bekjentskap med var Tyr. Det forsikret kyr, sau og gris. Husene tok Norges Brannkasse seg av. Der var selveste lensmannen agent. Menneskelivet hørte til i Gjensidige. De kom med et bordur som det sto «Tiden går, Gjensidige består» på. Klokka trengte kronestykker for å gå. Nå er dette selskapsnavn man bare minnes. De er borte i den formen de hadde, akkurat som Brage, der jeg hadde min første livsforsikring. Det selskapet ble seinere til Brage-Fram, og nå er det en del av Storebrand. Strukturendringer og fusjoner er så visst ikke noe nytt i denne bransjen.

Men om forsikringer spiller en viktig rolle i våre liv, så er jeg oppvokst med en inngrodd skepsis til bank og forsikring som institusjoner og politiske aktører. Storebrands direktør Per M. Hansson eller DnCs Johan Melander var for 30 år siden sinnbildet på kapitalister som det gjaldt å holde nede. Både arbeiderbevegelsen og bøndene har vært skeptiske til kapitalistene, og mest til dem som representerte finanskapitalen. Når selskapene gikk godt, var det et tegn på at de flådde småsparerne og utsuget lånekundene. I stedet fikk vi statlige ordninger, en kredittsosialisme som vokste og vokste. Trusselen om en statlig forretningsbank sto alltid som ris bak speilet.

I en viss forstand feirer vi nå sølvbryllup for en annen måte å se både kapitalismen og finansinstitusjonene på. De har siden slutten av 1970-tallet oppnådd en ny legitimitet i det markedsbaserte systemet som har erstattet den oppslutningen som var basert på etterkrigstidas planøkonomi. Men selv gjennom 1990-tallet har politikerne vist større angst for at banker og forsikringsselskaper skulle bli for store enn for at de skulle bli overtatt av utlendinger. Derfor forsvant den ene etter den andre ut av landet: Fokus til Danmark og Kreditkassen og Vesta til Sverige. Vi er i den paradoksale situasjonen at Norge for første gang i moderne tid er blitt kapitaleksportør, men tømmes for nasjonale finansinstitusjoner. Nå sitter Storebrands aksjonærer og teller på knappene om de vil selge til det finske Sampo.

Selger de, tar de i virkeligheten et helt knippe av små og store tradisjonsrike forsikringsselskaper over grensa. Mang en forsikringstaker har nok sterke følelser knyttet til de gulnede polisene. Eierne, derimot, har et valg mellom å være kortsiktige eller langsiktige. Begge deler kan være like lønnsomt for dem. Derfor forbauser det meg at store aksjonærer som Christen Sveaas, Stein Erik Hagen og Johan H. Andresen ikke ser lenger enn til sin egen lommebok. For Storebrands skjebne handler like mye om nasjonens framtid som milliardærenes. Forskjellen mellom bank og forsikring utjevnes i vår tid. Og de har en nasjonal strategisk betydning. Det understrekes av alle økonomihistorikere, fra Schumpeter til Sejersted. Det handler om hvordan vårt næringsliv skal utvikles. Med Storebrand ute av landet, er alle de store kredittinstitusjonene bortsett fra DnB på utenlandske hender. Intet annet land det er naturlig å sammenlikne med, ville finne på å gjøre noe sånt. I Sverige sier Wallenbergene ganske enkelt: «Dom är inte til salgs.» Da blir de ikke solgt. Slottsparken kan heller ikke selges. Noe er for viktig for nasjonen til at det kan sendes ut av landet.

Dette er utfordringen til de store aksjonærene som nå skal gjøre de siste overveielsene før fristen er ute. Storebrand bør forbli norsk fordi det er ønskelig at selskapet beholder nasjonal identitet og nærhet til markedet og myndighetene, slik DnB legger opp til. Tillit og faglig kompetanse også på dette feltet er en nasjonal forpliktelse. Det globale er i det hele tatt ikke stedløst, slik liberalistene tror. For hva vet finnene om olje, fisk og shipping?

Det er nytt i den norske kapitalismen at vi har privatkapitalister som dominerende eiere til finanskapitalen. Men de nye kapitalistene så vel som Folketrygdfondet trenger også legitimitet ut over det som springer ut av pengene. For å spille en rolle i nasjonens liv må de gjøre seg fortjent til respekt for det de gjør for fellesskapet. Det er dessverre dårlig grunnlag for debatt om slike spørsmål i vårt land. Vi vet mer om barnehagedekning enn om finanskapital. Og de nasjonale strategene finnes snart bare i Rune Slagstads bok.

Planøkonomien var en garantist for langsiktighet. Nå gjelder det å finne et nytt system for slik tenkning. Derfor har de rike gutta med sykkelhjelm, helikopter og tømmerstuer en gyllen anledning til å vise at de tenker på hele nasjonen mer enn egen lommebok. Sikrer de fortsatt norsk eierskap for Storebrand, vil det ha større betydning for deres ettermæle enn at de setter ned prisen på pølser.