De rikes dumhet

De vasser i penger og elsker å bruke dem på seg selv. Hvorfor er de rike så dumme?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MANGEMILLIONÆR og investor Christen Sveaas har kastet seg inn i debatten om hvordan en ny hoppbakke i Holmenkollen skal finansieres. Han har regnet ut at en fullfinansiering av bakken bare utgjør tre til fire timer av statens oljeinntekter i løpet av et år. Her er et alternativt regnestykke: Ved å øke skatten for personer som Sveaas med 0,5 prosent, ville vi få råd til ti bakker i Holmenkollen. Hvor dum tror Christen Sveaas at folk er? Og minst like viktig: Hvorfor har den norske finanseliten mistet enhver bakkekontakt?

KALKULATORKNEPET til Christen Sveaas er sikkert velment. I likhet med mange andre brenner han for nasjonalklenodiet på toppen av Oslo. Men akkurat som Holmenkollbakken er et kraftfullt nasjonalt symbol, har også tenkemåten til Sveaas symbolkraft. Den er en typisk refleks av tidsånden: Alt kan forklares eller løses med regnestykker. Ingen kan benekte handelsregningens nytte, men i likhet med statistikk og markedsundersøkelser kan den også brukes til å manipulere og kamuflere.

DET SER VI i enhver valgkamp hvor politikerne overgår hverandre når det gjelder tall og prokuratorknep. I ærbødighet for markedsøkonomien gjelder det dessuten å vise lønnsomhet. Heller ikke lønnsomhetens betydning innenfor store samfunnsområder er det noen grunn til å betvile. Men samtidig er det påfallende hvordan mange strekker seg inn i fantasiens grenseland for å få regnskapet til å gå opp med et slags pluss. Likevel vil det alltid være slik at mange tiltak og velferdsordninger aldri vil gå med overskudd. Eldreomsorgen kan for eksempel aldri lønne seg. I så tilfelle måtte vi gjøre den så dårlig at de gamle døde tidlig og på den måten sparte samfunnet for betydelige beløp. Store deler av helsevesenet skaper bare livskvalitet. Og hva skal vi si om forsvaret? Kan den sikkerhet det er satt til å «produsere» måles på bunnlinjen?

KAMPANJEN FOR å redusere politikk til en eneste stor likning, har selvfølgelig en hensikt. Det handler om tenkemåtens herskekraft, altså hvilken logikk som ansees mest fundamental og derfor er mest gangbar. Når markedslogikken opphøyes til politikkens og økonomiens overordnede - bortimot hellige - prinsipp, er det selvfølgelig den økonomiske eliten som tjener på det. Fordeling av godene, kontroll med naturressursene og langsiktig utviklingsstrategi avvises som annenrangs verdier - i beste fall. Resultatet av dette er ikke bare synlig i Norge, men over hele verden: En stadig mindre elite øker sin økonomiske og politiske kontroll.

I EN SLIK situasjon skulle man kanskje tro at denne eliten ville velge å gå stille i dørene. Langt derifra. Problemet med den lønnsfest mange norske ledere bevilger seg, er jo ikke bare de store beløpene de tar ut av foretakene. Det verste er at de virkelig tror de er verdt så mye. Slikt er bare mulig når man for alvor tror at ledelse er den eneste eller viktigste produktivkraften i økonomien. Bonusordningene bygger på dette. Problemet med et slikt syn er selvfølgelig at det reduserer betydningen av alt annet arbeid, men det er også hensikten. Det gjenspeiles i tall fra blant annet Statistisk sentralbyrå, som viser at arbeidere og funksjonærer de siste åra har fått en fallende andel av verdiskapningen i industrien.

NÆRINGSLIVETS ledelse er i en viss forstand grad demokratisert de siste tiåra. I 1967 ble ni av ti slike ledere rekruttert fra overklassen, i 2001 var andelen redusert til fire av ti. Ifølge seniorforsker Trygve Gulbrandsen ved Institutt for samfunnsforskning har ikke denne klassereisen medført noen grunnleggende endringer i ledernes holdninger når det gjelder statlige reguleringer, statlig eierskap eller velferdsstaten. Det dreier seg fremdeles om en markedsideologisk elite.

AT DETTE skaper en kløft forstår ikke disse lederne. Lederskapsundersøkelsen fra 2000/2001 testet følgende påstand: «I Norge er det for stor avstand mellom samfunnstoppene og den øvrige befolkningen i reell politisk innflytelse». Bare 17 prosent av eliten var helt enig i påstanden, mens over halvparten av den øvrige befolkningen ga uttrykk for det samme. Slikt gjør det fristende å hente fram Bertolt Brechts dikt «En lesende arbeiders spørsmål». Der spørres det: «Cæsar slo gallerne/Hadde han ikke engang med seg en kokk?»