De rikes fall

Det har vært en elendig uke for rikinger. Først falt Storebrand-sjefen Åge Korsvold, så falt styrelederne, så falt det norske landslaget med sine overbetalte spillere. Og så til slutt falt også IT-aksjene. Omtrent samtidig som Norge spilte 0- 1 på Ullevaal, forsvant 5,8 IT-milliarder bare på Oslo Børs. Det er verre andre steder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og likevel er dette som det skal være. Det som blåses opp, skal falle ned hvis det er smått med substans bak. Og det er det jo når inntjeningen er mager eller ikke-eksisterende. Slik er det ofte i den nye informasjonsøkonomien. Den handler ifølge selvoppfatningen om nettet og selvet, alt er tidløst og stedløst. Men der ingenting er, er det vel heller intet av verdi annet enn en illusjon om verdi?

  • Slik har det vært helt siden den første aksjeboble i moderne kapitalistisk økonomi, tulipankrakket i Nederland i 1636- 37. Det inntraff også i et moderne land der økonomien blomstret. Store filosofer, kunstnere og underholdere sa det makthaverne ikke likte å høre, her var arbeidsomme og forstandige mennesker som trodde på den protestantiske arbeidsetikk. Ja, de ble opphavet til den, slik Max Weber beskriver den. Men der var også mange rike mennesker som ville bli rikere.
  • Der dagens bobler handler om skjermer, tastaturer og mus, og noen store egoer i nettverk, handlet tulipanboblen om løker og forventningene om at de neste vår ville slå ut i blomst. Som informasjonsøkonomien handler om forventninger om inntjening i framtida, og om forventninger om at andre har enda større forventninger, handlet tulipanfeberen om at farge og form på blomstene ville gi enorme inntekter. Og da det sto på som verst, kunne én eneste løk selges for ti ganger prisen på en bygård.
  • Så kom smellet. De mest nervøse og lettskremte hoppet av først, men ingen vet egentlig hvorfor. Deretter utviklet det seg til panikk, og prisene på tulipanaksjer falt som stein. Slik ble tulipanløkene symbolet for alle papirgevinster i all framtid. Løkene i jorda representerte ikke noe annet enn håp til eventyrlige priser.
  • Slike bobler og deres sprekk er så regelmessige at de må være en uavvendelig side ved kapitalismen. For det gjentar seg igjen og igjen til tross for at det i sosialøkonomien - som John Kenneth Galbraith har formulert det - «...eksisterer håp og tro i skjønn forening med store vitenskapelige pretensjoner og et inderlig ønske om respektabilitet». I vår tid er det rett nok ikke sosialøkonomene, men deres fettere handels- og bedriftsøkonomene som har hegemoni som de vanskeligste tings fortolkere. Men profeter tar alltid feil. Det økonomiske liv er under kontinuerlig endring, og det andre har sagt før om både bobler og kriser, blir åpenbart usikre ledestjerner inn i dagen i dag og framtida.
  • Derfor dukker det også opp forestillinger om at den økonomi som gjelder for det nye som skjer, ikke er omfattet av de lovmessigheter økonomene har funnet for den nære fortid. De snakker om «den nye økonomien». Men det eneste som er nytt, er en teknologi som hisser opp fantasien hos nye aktører. Man snakket jo om «ny økonomi» både da jernbanene og kanalene kom. Det nye ligger nok mindre i økonomien enn i de gjenstandene forventningene er knyttet til. Og hver gang det dukker opp en «ny økonomi», dukker det også uavvendelig opp en ny generasjon finansfolk «...hvis eneste kvalifikasjon ... besto i evnen til å utnytte lettsindige menneskers iver etter å bli kvitt sparepengene sine», for igjen å sitere min generasjons fremste kritiker av den løsslupne kapitalisme, John Kenneth Galbraith, denne gang om boblen i amerikansk økonomi i 1970.
  • Så kan man spørre: Hvor blir det så av de enorme verdiene som forsvant onsdag? Vel, noen har jo betalt for det, så noen sitter sikkert igjen med store gevinster. Men når 5,8 milliarder fordufter på en dag, er det også noen som sitter med svarteper. Vi som ikke lar oss lure, vinner heller intet. Men personlig føler jeg stor tilfredshet med ikke å ha satt millioner jeg ikke eier i selskaper som ennå ikke tjener til de ansattes lønn. For når boblen blåses opp, dukker det stadig fram nye selskaper som vil tjene penger på det samme, og tilbudet overgår etterspørselen. Informasjonsteknologien står nok på terskelen til en stor framtid som Norges hovednæring. Men innen den tid sakte kommer, vil de kortsiktige aktører skape mange IT-bobler som sprekker.