De rikes klage

Fredag sto skipsreder Petter C.G. Sundt fram i Dagens Næringsliv og beklaget seg over småligheten i det norske samfunnet. Den fratar ham en livskvalitet som bør følge av noen millioner kroner i året i personlig forbruk. Sundt vil ha fred til å bruke sine penger som han vil. Han stiller krav til oss. Sundt burde heller stilt krav til seg selv: Hva kan jeg - kringsatt av skatteprivilegier - gi til det norske samfunnet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som ung journalist var jeg til stede den dagen Petter C.G. Sundt og Morten Bergesen ble utnevnt til arvinger av Bergesen-dynastiet. Patriark Sigval Bergesen d.y. lot seg fotografere i trappen i Bergehus, flankert av de to som hadde sjenanse i ansiktene. Den gamle hadde en grei forklaring på hvorfor ungdommene var forfremmet til kommende milliardærer: «Jeg synes guttene har fortjent et opprykk.»

  • Det var kanskje det feiteste opprykk i nyere norsk historie. Samtidig skal rett være rett. Morten og Petter har forvaltet arven klokt. De overtok et rederi som i tonnasje var på størrelse med den svenske handelsflåten. Rederiet er stadig en aktør i verdensklasse, preget av kvalitet og langsiktighet. Samtidig ser det ut til at Petter Sundt også arvet bestefarens totale mangel på sosial og politisk innsikt.
  • Skipsreder Sundt er i den økonomiske situasjon at han personlig kan betale den nye operaen uten å selge så mye som en veteranbil. Han og rederiet bader i skatteprivilegier, men truer med utflytting. Sundt vil ha fred. Men det er et underlig konsept å tro at man kan arve landets produksjonsmidler og samtidig hevde at det er en privatsak.
  • Dette handler ikke om misunnelse. Det norske folk aksepterer uten å knurre at flinke folk og gode forvaltere har det både romslig og overdådig. Men den frie kapitalismen er også en kontrakt: Den må betjene flere enn eierne. Markedsøkonomien blir bare akseptert så lenge den er rasjonell, dvs. at den skaper verdier for flere enn dem som allerede har mye. Før var det politikerne og deres byråkrater som fordelte godene fra samfunnets overskudd. Nå er dette styringsverktøyet sterkt - og målbevisst - svekket. Derfor øker eiernes sosiale og politiske ansvar under den frie markedsmekanismen.
  • Dette har kanskje gått opp for et knippe sentrale aktører i norsk næringsliv. Etter et utspill fra handelsmilliardær Stein Erik Hagen har vi fått en debatt om etikk og langsiktighet i forvaltningen av den norske kapitalen. Det er en viktig debatt, og Rimi-Hagen skal ha ros for å ha satt den i gang. Samtidig har det hele en bismak. Det blir for enkelt når den raskeste veien til etisk holdning er en kritisk eller fordømmende holdning til Kjell Inge Røkke.
  • Uten tvil finnes det mange og tungtveiende grunner til å være kritisk til fiskeren fra Molde, for ikke å snakke om hans bankforbindelse. Røkke er profesjonell skatteflyktning og knapt noen kulturprins. Men at han er enestående grådig og umoralsk, er en politisk lynavleder. Røkke er blitt et nyttig symbol for dem som ikke ønsker at spillereglene skal endres, bare tillempes. Den politiske faktoren i striden om Røkke handler ikke om hans grådighet, men om hans synlighet. Der de andre spiller på harpe, forlanger Røkke et janitsjarorkester.
  • I intervjuet med Dagens Næringsliv sier Petter C.G. Sundt at større likhet i Norge vil føre til «en strøm av utflytting». Det tror jeg ikke noe på. En kvalitet i det norske samfunnet er jo at klasseforskjellen viker når vi kommer sammen på våre felles møteplasser. Da står vi der med nikkers på kroppen, ski på beina og Kvikklunsj i lomma. Uten Millennium-smoking og Årgangs-Bentley er heller ikke skipsreder Sundt spesielt synlig. Derfor kan de rike leve blant oss uten sikkerhetsvakter og piggtråd. Nordmenn har ikke noe imot milliardærer - så lenge de oppfører seg som folk.