De rikes lønn

Under storstreiken kom knyttnevene fram. De rettet seg mot ledernes lønninger, opsjoner og fallskjermer. Forargelsen var ekte, bred og forståelig. Likevel handler dette i begrenset grad om moral og fellesskap. Det vi er vitne til er en utvikling hvor arbeidet gradvis frakoples verdiskapningen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den norske lønnsmodellen har i årtier bygd på en enkel formel: Arbeidsmengde, ansvar og utdannelse skal belønnes. Folk aksepterer at sjefene tjener mer og har en håndfull frynsegoder, så lenge de jobber hardt og ikke utfordrer det som ansees som rettferdig. Det er et system som har tjent landet godt. Relativt billige ledere og eksperter har holdt kostnadsnivået nede og bidratt til sosial stabilitet. Men nå er det slutt.

  • Overalt i den vestlige verden - og særlig i den såkalt nye økonomien - ser vi at selve arbeidet får mindre status og betydning. Parolen lyder slik: Det er ikke arbeidsmengde og ansvar vi skal betales for, men de verdier som arbeidet skaper. Ledere og folk med ettertraktet kunnskap vil ikke sitte og se på at eierne alene drar inn fortjenester som skapes gjennom deres innsats. De vil ha sin del av kaka, og forventer et stort stykke med mye krem og marsipan. En slik tankegang er på ingen måte ny. Teorien om deling av verdiskapningen ble en gang kalt sosialisme. Forskjellen er at dagens ledere i beskjeden grad ønsker å dele med andre. Karl Marx må flire i sitt gråsprengte skjegg der han ligger i en sarkofag på Highgate-kirkegården i London.
  • Tilfellet Knut Haavik illustrerer hva dette dreier seg om. Ingen annen toppleder i norske medier er blitt rausere belønnet enn skaperen av Se og Hør. Haavik er mangemillionær og eneveldig pasja i den norske delen av Aller-konsernet. Men samtidig har han hovedæren for at den danske Aller-familien nå sitter med en potent pengemaskin. Haavik er altså tildelt en del av den verdiskapningen han satte i gang.
  • Men det er slett ikke nødvendig å trekke fram toppledere og gründere for å få øye på den nye verdiforståelsen. I årets lønnsoppgjør for norske journalister er hovedkravet knyttet til opphavsrett og gjenbruk av redaksjonelt materiale. Journalistene er ikke bare lønnsarbeidere, de hevder også eierskap til sine artikler og bilder, og vil ha betalt for dette gjennom hele verdikjeden. Det handler ikke om økt arbeidsmengde, men om avkastning fra den nye verdiskapningen. Altså det som en gang, og med stor forakt, ble kalt arbeidsfri inntekt.
  • Det er kunnskapskapitalens økte betydning som er drivkraften i det nye synet på arbeid og verdier. De kollektive og repeterende arbeidsprosessene som kjennetegnet industrialismens tidsalder, får stadig mindre omfang og økonomisk betydning. I stedet øker behovet for skapende og individuelle prestasjoner. Det innebærer også at styrkeforholdet mellom de tradisjonelle eierne og den kunnskapsbaserte arbeidskraften er i endring. Kunnskapskapitalen styrker sin posisjon i forhold til eierkapitalen, men det skjer ikke gjennom kollektive tariffavtaler framforhandlet av LO.
  • Utviklingen innebærer også at eierskapets ideologiske skrøpelighet blir mer synlig. Alle kan se at investorene sjelden skaper noe ut over sin egen bunnlinje. I beste fall resirkulerer de resultatet av andres innsats og arbeid. Derfor er det blitt en hovedoppgave for mennesker med kapital å finne prosjekter som har lønnsomme ledere og skapende arbeidskraft. Fotballindustrien er det beste eksemplet på dette. Selvsagt er guttungen fra Clausenengen - Ole Gunnar Solskjær - verdt hundre millioner kroner for Rupert Murdoch og de andre investorene i Manchester United. Det er hodet og beina til Solskjær, Beckham, Henning Berg og Teddy Sheringham som er den egentlige kapitalen i ManU.
  • Hvor alt dette ender? I et nytt klassesamfunn hvor eierne enda en gang ser i øynene at de må dele med noen få.