De rikes paradis

Norsk lov er proppet med bestemmelser som skal sikre vanlige folk adgang til kystens naturperler. Resultatet er klassejus for de rike.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I ÅREVIS

har de murt, snekret gjerder, malt advarsler og sprengt fjell for å holde folk unna. De opptrer mer rasende enn terner i rugetida og har definitivt mer aggressive advokater. Strandadelen trosser friluftsloven og forbudet mot bygging i 100-meterssonen med den selvsikkerheten som følger posisjon og bankens siste kontoutskrift. Resultatet er at kysten fra Halden til Stavanger nå er limt igjen. Vanlige folk har resignert, de melder seg inn i caravanklubber eller kjøper båt for å kjenne lukta av sjø.

HYTTEFOLKETS

elite liker ikke å bli kalt strandadel. Men begrepet er presist fordi dette handler om privilegier som bare kan arves eller erverves for beløp som er hinsides de vekslepengene en vanlig lønnsmottaker har til overs. Det er dessuten treffende fordi strandadelen kan heve seg over lovene uten risiko. Førstestatsadvokat Rune B. Hansen i Økokrim har pekt på at praksis på området kan virke som klassejustis. En ungdom som tagger en vegg på impuls eller ved et uhell havner i et slagsmål, blir straffet. Men samtidig kommer mennesker, ofte ressurssterke, unna med grove brudd på friluftsloven. Til nå er ingen blitt straffeforfulgt for å hindre fri ferdsel og opphold i utmark. Ingen.

ALLMENNHETENS RETT

til ferdsel og opphold i privat utmark er eldre enn grunnloven, og oppfattes av mange som minst like viktig. Disse rettighetene er i dag nedfelt i friluftsloven som også sikrer fri ferdsel til sjøs, telting inntil to døgn (hvis du er 150 meter fra bebodd hus eller hytte), bading og fortøyning. Du kan også plukke sopp eller bær. Gjerder, hekker eller forbudsskilt som hindrer folks lovlige adgang, er forbudt. Plan- og bygningsloven har forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen.

PÅ PAPIRET

ser dette riktig vakkert ut. Og med smidighet fra både grunneiere og allmue burde det heller ikke være umulig å praktisere. Slik er det ikke. Sannheten er at de velmente lovbestemmelsene har skapt et marked for fritidseiendommer som har sin egen logikk og konsekvens. Selv om Norge er blant de landene i verden som har lengst kystlinje, ble det allerede tidlig på 70-tallet knapphet på attraktive hyttetomter langs kysten i Sør-Norge. De strenge bestemmelsene om bygging i strandsonen forsterket denne knappheten. Et gode som før var tilgjengelig for mange, er på få år blitt en uoppnåelig drøm for de fleste. Dette rammer ikke bare «badegjestene» (som de sier på Tjøme), men også de fastboende som må ta til takke med de minst attraktive tomtene. De rike tar alt. Og kanskje er det ikke så rart at de vil være i fred når kjøpesummen for ferieparadiset passerer ti eller tjue millioner kroner.

PARADOKSET ER

altså at lovene som skulle sikre godtfolks rettigheter, også har bidratt til å stenge dem ute fra kystområdene. Men slik er markedets logikk. Nettopp derfor fikk vi lovbestemmelser som skulle hindre privatisering av naturfellesskapet. I praksis er dette formålet suspendert. Det er grunneierne som vinner krigen om strandsonen. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det meste får passere. Rundt 70 prosent av alle dispensasjonssøknader om tiltak i 100-meterssonen ble innvilget i 2002. Det handler ikke om smutthull i loven, men om å ha penger og tålmodighet til å holde ut. De som har penger, gode advokater og kjente arkitekter og supplerer med trusler om erstatningskrav mot kommunen, får det som regel som de vil.

HVA KAN GJØRES

med dette? De mest innlysende tiltakene er at kommuner og påtalemyndighet begynner å håndheve det lovverket som for lengst er på plass. Ulovlige stengsler kan rives. Det er mulig å si nei til tiltak i strandsonen som er urimelige i forhold til allmennhetens behov og rettigheter. Her handler det om likhet for loven, ikke om misunnelse for fete lommebøker som mange gjerne hevder. Det beste tiltaket vil likevel være at stat og kommune offensivt kjøper opp arealer i kystområdene, slik det var vanlig tidligere. Slik blir vi alle grunneiere og slipper å opptre som husmenn på annen manns jord.