De rikes tilstand

Kjell Inge Røkke er ikke som folk flest. Han har ingenting å klage på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det må ha vært

en forvirrende opplevelse. Riktignok visste Frp-landsmøtet at Kjell Inge Røkke stemmer på det gamle Arbeiderpartiet, men likevel. Han er en selfmade mann, en råtass til lands og til vanns, en som følger sine egne regler uten synlig respekt for etablerte sannheter. Det er fristende å mistenke ham for å hate bomringer, parkeringsvakter, 5-knopsgrenser i skjærgården og andre dustete norske innretninger som hemmer den frie velferdsel. Var han kanskje ikke av legning en av dem? Var det ikke på tide at han kom ut av skapet og satte det på plass?

Hva med skattene, Kjell Inge? Er ikke skatter og avgifter så grotesk høye og mange her i landet at de kveler det private initiativ og tyner en hardt arbeidende mann som deg selv? Er det ikke et statlig landeveisrøveri?

Nei, det var ikke

Kjell Inge Røkke enig i. Tvert imot synes han skatteregimet for norsk industri er rettferdig. Ekstremt rettferdig, til og med. Kanskje burde det gjøres noe med formuesskatten og toppskatten av hensyn til vanlige lønnsmottakere, men ellers var det greit nok for ham som industrieier.

Ja, ja, det kunne han kanskje si så lenge det ikke er mye skatt å hente i bedriftene hans. Men hva med alle de syke velferdsordningene? Var ikke det å kaste ærlige skattebetaleres penger etter unnasluntrere og snyltere? Nei, det er vel naturlig å benytte seg av de gode velferdsordningene, mente Røkke. Det er jo derfor vi har dem. Han trodde heller ikke misbruket var så stort som enkelte ville ha det til. Uansett bekymret det ham ikke.

Han var arbeidernes venn. Uten et godt samarbeid med fagforeningene hadde han ikke klart å snu Aker og Kværner. Det hadde ikke vært mulig å tjene penger uten arbeidernes innsats og innstilling, sa han fromt.

Hm, dette var

slett ikke svarene landsmøtet hadde håpet på. Røkke-gutten kunne holdt tale på Youngstorget og fått Gerd-Liv Valla til å framstå som en klassesviker. Men noe måtte det være i dette dustelandet som irriterte og frustrerte ham. Jo, nå visste de det. Denne ville han bite på. Var ikke den norske misunnelsen større enn seksualdrif-ten?

Nei, janteloven hadde Røkke heller ikke merket noe til. Den er en myte, slik han ser det, og er det noen som burde vite det, må det være ham. Det eneste stedet han hadde merket noe til janteloven, var på Oslo vest. Det vil si blant dem som mener det får holde med ti doer på hytta i stedet for 36.

Røkkes svar var kanskje ikke det landsmøtet hadde håpet på. Partiets Røkke-vert som på NRKs «Ukeslutt» lovet at han skulle si fra hvis Røkke sa noe han var uenig i, hadde nok en hel del å fortelle ham på slutten av dagen. Men svarene var slett ikke overraskende for dem som har fulgt Røkkes vei fra sjarken til Aker Brygge. De rimer med hans ambisjoner om å gå inn i den norske industrieiertradisjonen, som innebærer en bredere sosialdemokratisk samfunnsforståelse. Til gjengjeld har industrien nytt godt av partnerskapet med fagbevegelsen og gunstige statlige rammebetingelser.

Likevel er det

ingen grunn for Frp til å gi opp håpet om å få Røkkes stemme. Uten å være konkret sa han at partiet har standpunkter som er forenlig med «verdigrunnlaget og den industripolitikken jeg fører». Om han ikke er enig i partiets sutring, kan partiet være sikker på at han er enig i partiets grunnfilosofi. Det som er bra for Røkke, er bra politikk. Eller som amerikanerne pleide å si om bilgiganten General Motors: Det som er bra for GM, er bra for landet.

Amerika er Røkkes ideal. Der rikdommen får yngle så lenge rikingene inngår en uskreven samfunnskontrakt om å gi tilbake av overskuddet. Først skaper de, så bruker de - før de tilbringer store deler av livet på å gi det fra seg. Røkke nærmer seg angivelig tredje fase. Kanskje en sjark til skoletrette ungdommer, så kan samfunnet få flere røkker i retur?

Den noe eldre

partieier Carl I. Hagen har fulgt samme prinsipp. Først skapte han partiet, så brukte han det - og nå har han tilbrakt flere år med å gi det fra seg. De er kanskje ikke så ulike når det kommer til stykket, Carl Ivar og Kjell Inge.