(Dagbladet): Med så godt som alle stemmene talt opp er det klart at de borgerlige partiene har et klart overtak på den rødgrønne opposisjonen, med 88 mot 81 stortingsmandater - og da er også Rødt og MDG regnet med.

Men, som NRK tidligere har påpekt, har den samlede rødgrønne opposisjonen på tinget betydelig flere stemmer enn de borgerlige på landsbasis.

Klokka 07.15 onsdag (da 99,8 prosent av stemmene er talt opp) har de rødgrønne - Ap, SV og Sp, medregnet Rødt og MDG - 1 441 744 stemmer, mot Høyre, Frp, Venstre og KrFs 1 425 843. Det utgjør en forskjell på 15 901 stemmer i de rødgrønnes favør. Likevel får altså de borgerlige betydelig flere representanter.

Hvordan kan det ha seg, og er det uttrykk for en rettferdig valgordning?

«Vi kunne f.eks. hatt hele landet som én valgkrets, men da ville ingen finnmarkinger ha kommet inn på tinget.» Tord Willumsen, valgforsker og statsviter

- Har slått begge veier

- Norges valgordning er mer rettferdig nå enn noensinne. Den sikrer representasjon fra flere partier enn bare de største. Og historisk har dette slått begge veier, sier valgforsker og statsviter Tord Willumsen til Dagbladet.

Willumsen forklarer at situasjonen var ganske annerledes i tiåra etter krigen, da Einar Gerhardsens Ap suverent vant valget år etter år.

- Den gangen var det Ap-flertall på tinget, men ikke nødvendigvis i folket. Borgerlig side var splittet i mange partier, og uten utjevningsmandater stemte mange til ingen nytte, sier han.

Under stortingsvalget i 2009 fikk de borgerlige partiene 49 651 flere stemmer enn de rødgrønne, som likevel fikk 86 mandater, mot de borgerliges 83. Dermed kunne Stoltenberg II-regjeringen fortsette i enda en periode.

- Hvordan kunne man sikret seg mot en situasjon der flest stemmer ikke fører til flest mandater?

- Vi kunne f.eks. hatt hele landet som én valgkrets, men da ville ingen finnmarkinger ha kommet inn på tinget.

«Overskuddsstemmer»

Valgforskeren forklarer at inndelingen av valgkretsene, samt det han kaller «overskuddsstemmer» - stemmene som blir til overs når de ordinære mandatene (distriktsmandatene) i et fylke er fordelt - langt på vei forklarer det noe pussige valgresultatet.

- Fordi vi vil sikre representasjon ikke bare fra de mest tettbefolkede områdene, trengs det f.eks. langt færre stemmer bak hvert mandat i Finnmark enn i Oslo, sier han.

Bak Ap's to mandater i Finnmark står 12 378 velgere (32 %), mens 103 264 (28,4 %) står bak Ap's fem mandater i Oslo. Noen tusen flere stemmer til partiet i førstnevnte fylke ville m.a.o. innbrakt partiet flere Finnmarks-mandater, mens svært mange flere stemmer ville ha trengtes i Oslo for å oppnå det samme.

Med «overskuddsstemmer» mener Willumsen stemmene som blir «til overs» når de ordinære mandatene i et fylke er fordelt, etter en utregning der forholdstall brukes. De tiloversblevne stemmene går da inn i grunnlaget som de landsdekkende utjevningsmandatene fordeles ut fra.

ROSER NORGES VALGORDNING: Valgforsker og statsviter Tord Willumsen. Foto: Østforsk

- Antallet overskuddsstemmer varierer stort fra fylke til fylke, og denne variasjonen bidrar også til å forklare hvorfor et flertall av stemmer ikke nødvendigvis gir seg utslag i et flertall av mandater, sier Willumsen.

- Mye bedre enn i USA

Mange har friskt i minne det nylige presidentvalget i USA, der Hillary Clinton tapte mot Donald Trump selv om hun hadde 2,9 millioner flere stemmer. Også dette utslaget følger av valgordningen, men Willumsen avviser at situasjonen Jonas Gahr Støre befinner seg i nå, er sammenliknbar med Clintons.

- Det er ikke det samme i det hele tatt; det eneste de har felles, er fenomenet med flere stemmer, men ikke flere representanter. USA har i praksis et topartisystem, mens i Norge har vi åtte-ni partier som blir representert, mye pga. utjevningsmandatene. Og her er det heller ikke snakk om en overvekt på flere millioner velgere, sier han.

USA har såkalte flertallsvalg, der bare partiet som får flertall i en valgkrets, får en representant. Dette favoriserer store partier og stenger for småpartier. I Norge, hvor vi har forholdstallsvalg, fordeles mandatene etter andelen stemmer til de ulike listene, og åpner døra for mindre partier. Med innføringen av utjevningsmandater i 1989, og utvidelsen av ordningen i 2005, har småpartiene enda bedre sjanser til å bli representert.

- Valgordningen i Norge er bedre enn den amerikanske, der veldig mange færre får representert sine meninger, konstaterer Willumsen.

To prinsipper

Han forklarer at i Norge står to prinsipper mot hverandre.

- Prinsippet om én mann, én stemme veies opp mot ønsket om at distriktene skal representeres, slik at vi unngår en maktkonsentrasjon i Oslo. Uten dette hensynet ville mange områder ikke blitt representert i det hele tatt, sier han.

Han understreker at det norske systemet stadig er gjenstand for diskusjon.

- F.eks. sikret representasjon for samene, stemmerett for innvandrere, å senke stemmerettsalderen til 16 år og ikke minst flytte sperregrensen er eksempler på mulige endringer. Valgordningen er et sett kompromisser, det blir aldri fullkomment, sier valgforskeren.

Grafikk: Kjell Erik Berg / Dagbladet

Og apropos diskusjoner om den norske valgloven: Et utvalg som skal lage forslag til ny valglov og vurdere endringer i valgloven, har sitt første møte 16. oktober.

Utvalgets leder, lagdommer Ørnulf Røhnebæk, sier til Dagsavisen at han oppfatter at de har fått «frie tøyler til å se på alt», og utelukker ikke at sperregrensen er noe de må se på.

Utvalget har frist til utgangen av 2019 med å legge fram forslag til ny valglov.