De rødgrønne har ikke spist de rike. De bare later som.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ingenting i denne verden er sikkert, bortsett fra død og skatter, hevdet Benjamin Franklin. Sammenlikningen med døden framstiller skatter som noe uunngåelig og naturgitt, men likevel sørgelig; det er selve prisen for livet. Det står i sterk kontrast til den sosialdemokratiske dyd; du skal betale din skatt med glede.

Skal vi tro sommerens debatt om høyresiden og partiet Høyre, drømmer mange om udødelighet. Da slipper de i hvert fall arveavgiften. De føler seg skattet i hjel og mener Høyre bare kan overleve om partiet letter på trykket.

En ny undersøkelse fra Synovate for Skattebetalerforeningen synes å avsløre at folk flest er skattetrette. Det er massiv motstand mot ytterligere skatteøkninger etter høstens valg, konkluderer Dagens Næringsliv begeistret. Siden ingen stortingspartier går til valg på skatteøkning – selv SV vil ikke øke skattene i nedgangstider – er politikere fra høyre til venstre på linje med folkemeningen.

Mer interessant er det selvfølgelig hva folk mener om fordelingen. Det er her de politiske skillene burde gå. Undersøkelsen viser at det faktisk er folk med lav inntekt som legger størst vekt på skatte- og avgiftspolitikken, og at folk med høy inntekt også mener at de med lavere inntekt betaler for mye skatt.

Mens venstresiden har latt seg friste til en «eat the rich»-retorikk, er den stygge hemmeligheten at det er lavere inntekter og middelklassens lønnsmottakere som føler seg «spist» av det norske skattesystemet. Den såkalte toppskatten rammer for eksempel etter hvert helt ordinære inntekter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De rødgrønne har ikke tatt en større jafs av rikingene, men lagt seg på samme nivå som Bondevik II-regjeringen. Det er bare den ustanselige sutringen fra milliardærer over formuesskatten som gir dagens regjering et grådig skjær. Det til tross for at skatteviljen på vegne av rikinger er betydelig både her til lands og internasjonalt. En undersøkelse for Financial Times i fjor, viste at flertallet i åtte land mente regjeringen skulle skattlegge de rike hardere og lavere inntekter mindre. Et stort flertall i fem av de største europeiske landene, USA, Japan og Kina mente forskjellen mellom rike og fattige er altfor stor.

Ønske om en mer radikal omfordeling er med andre ord verken et særnorsk fenomen eller utslag av janteloven. Det er internasjonalt. Likevel handler den norske skattedebatten bare om skattelette til de rikeste, i den grad at selv Høyre-folk advarer mot å framstille partiet som et ensidig skatteletteparti for bedrestilte.

Franklins berømte sitat har siden kommet i flere varianter. Margaret Mitchell skrev blant annet i «Tatt av vinden» at «død, skatter og barnefødsler, det er aldri en passende tid for noen av dem».

Apropos en av sommerens andre store debatter, om nødvendigheten av høyere fødselstall, avhenger det av det offentlige velferdstilbud. Når vi har en så snever skattedebatt, tyder det på at politikerne gjør en dårlig jobb med å forklare hva skattene går til. Kanskje har skatt og død enda en ting felles. De er begge et siste tabu.