I går kveld ble den bergenske utgaven av Bislett-stevnet en folkefest selv uten de beste amerikanske sprinterne. Verdens raskeste kvinner og menn har ikke tid til storstevner mens de prøver å forklare forholdet sitt til det nylig avslørte lokale superdopet. I dag starter EM i fotball, og det blir neppe tett mellom dopingbrukerne i Portugal heller. I internasjonal idrett er antidoparbeidet i medvind.

Sett fra avissidene eller TV-sofaen kan den medvinden tidvis virke noe flau. Også dette OL-året har vært preget av delvis avsløringer. Hvor organisert var egentlig dopingbruken i et par av de beste italienske fotballklubbene? Og hvor tett er sprintdronningen Marion Jones koblet til det systematiske dopingmisbruket i amerikansk friidrett? Begge spørsmålstegnene henger ved både klubber, utøvere og idretter, men det er andre tegn som tyder på at svarene etter hvert blir mer positive.

Foreløpig har positivt i dopingsammenheng betydd skyldig. Betegnelsen for misbruk har vært en såkalt «positiv» prøve. Nå må toppidretten lære seg et nytt språk.

Det blir ikke så vanskelig ettersom språket først og fremst heter markedstilpasning og fort kan omregnes i dollar eller andre internasjonalt sterke valutaer. Markedet vil ikke ha dopede stjerner. Tradisjonelt har antidoping-holdninger vært et nordeuropeisk særtegn. Nå blir etikken og regelverket strammet inn fra idrett til idrett, og begynner også å prege sportsdebatten i USA. Da er grunnlaget lagt for en global mentalitetsendring som gjør doping til dårlig butikk.