De siste minuttene

NEW YORK (Dagbladet): Stuart Lee henger ut av vinduet i 106. etasje i World Trade Center. Det er de siste minuttene i hans liv. Hans norske kone Anne Lynn Udbjørg forteller deres historie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mandag 10. september i fjor kommer Anne Lynn og Stuart tilbake til New York etter nesten tre uker i Asia.

Stuart hadde tatt med seg sin kone til Japan og Korea på ferie. Stuart ville tilbake til sitt barndoms Korea. Han ønsket at Anne Lynn skulle få et dypere innblikk i hans barndom.

Stuart, eller Soo Jin, som er hans koreanske navn, var bare seks år da familien hans flyttet fra til Vancouver, Canada. Hans far var presbyteriansk prest og skulle begynne i en ny jobb i Canada.

På mange måter representerte Anne Lynn og Stuart den klassiske amerikanske historien. To mennesker fra hver sin side av kloden. Hun europeer. Han fra Asia.

Oslo-jenta Anne Lynn vokste opp på Bøler og gikk på St. Sunniva og Oslo Katedralskole. Stuart vokste opp i Seoul. De finner hverandre i verdensmetropolen.

Hun en livsglad, dyktig kvinne som tar kunstutdannelse i New York og livnærer seg innen reiselivsbransjen. Han er dataingeniør og gjør det godt. Først innen finans, så mer direkte innen databransjen. De møtes i 1997 og gifter seg veldig raskt. De deler interessen for kunst, er eventyrlystne og liker å reise. Men først og fremst er de mennesker som nyter livet i New York.

Det pulserende, multietniske New York er deres by. De lever et hektisk, profesjonelt liv og er storforbrukere av kultur og underholdning.

De flytter sammen i East Village på Manhattan. De er det man her kaller «downtown-people».

Slappet av

Fra sin tid innen finans var ikke Stuart ukjent med The World Trade Center. Men han hadde vært der mindre etter at han sommeren 2000 gikk over til datafirmaet DataSynapse som ingeniør.

Når paret kommer tilbake til New York 10. september, grytidlig om morgenen, er de litt mørbanket etter den lange reisen fra Asia. Etter en tøff dag på jobben går de hjem til leiligheten i 12. gate. De kjøper litt kinamat, slapper av, ser på tv - og gidder ikke ta noen kontakt med venner denne kvelden. De legger seg tidlig for å få en god natts søvn. Stuart setter vekkerklokka på fem.

Han må tidlig opp ettersom han skal ha en sentral rolle i en større datakonferanse i World Trade Center.

Kyss på kinnet

Det siste Stuart gjør før han går ut denne morgenen er det samme som han alltid gjør: Han går inn på soverommet og kysser Anne Lynn på kinnet. Han ønsker henne en god dag. Anne Lynn sovner igjen. Hun skal også på jobben, men ikke så tidlig.

Anne Lynn bråvåkner.

Klokka er passert åtte, og hun skal være på jobben i reisebyrået innen ni. Når hun går ut, konstaterer hun at det er en av disse lyse, klare «indian summer»-dagene i New York. En vakker morgen og heldigvis ikke så fuktig som det kan være. Anne Lynn går ut av 12. gate og setter kursen mot undergrunnsstasjonen på 14. gate. Hun ser ikke på klokka.

Plutselig hører hun en fryktelig flystøy og ser et stort passasjerfly gå fryktelig lavt innover nedre Manhattan. «Det der kommer til å krasje på Staten Island!» tenker hun og går ned i dypet av byen.

Noen minutter seinere kommer hun opp i Midtown og går inn på jobben. Der er det oppstandelse.

Folk ser på tv. Hun får en beskjed: «Din mor har ringt. Hun har sett tv-bildene i Norge.» Hun hører ord som «tragedie», og «nå tar de Pentagon». Det tar faktisk litt tid før Lynn skjønner at det alle snakker om er et terrorangrep mot World Trade Center, hvor Stuart akkurat denne morgenen er på et oppdrag.

Anne Lynn klarer ikke helt å ta situasjonen innover seg. Hun prøver å jobbe, svarer kunder på telefonen - og gløtter på tv-bildene. Hva som videre skjer i hodet hennes, og rundt henne, er temmelig uklart. Men hun går i hvert fall ut fra jobben og starter til fots ned mot Stuarts kontor i Greenwich Village.

Det er langt å gå.

I gatene er det kaos. Folk løper. Folk skriker, sirener uler og hun ser svart røyk fra tvillingtårnene.

På jobben hos Stuart Lee er det lite informasjon å få.

De har heller ikke tv på kontoret. Så hun går hjem for å vente. Der ringer telefonen ustanselig. Familie og venner strømmer til. På dette tidspunktet kan ikke Anne Lynn helt skjønne at noe skal ha skjedd med mannen hennes. Hun tenker at «han dukker nok opp». Hun trøster seg med at «Steem» - som er hennes kjælenavn på mannen - er i meget god fysisk form. Dessuten er han aldri rådvill. Men timene går. Tvillingtårnene har ramlet sammen. Stuart dukker ikke opp.

De neste dagene, og ukene, er tåkete for Anne Lynn. Heldigvis har hun familie og venner som tar tak i situasjonen. De er hos henne, og støtter og hjelper henne. De er ute og leter, de slår opp plakater med bilde og savnetmelding.

En venn tar Stuarts tannbørste, hårbørste og barbermaskin og går til senteret som er opprettet for å ta DNA-prøver. Identifiseringsarbeidet kommer i gang.

Anne Lynn sitter mest inne og venter. Hun går av og til en tur ut i bakgården. Hun er i oppløsning. Hun har vanskelig for å få sove og kan ikke akseptere at hun aldri mer skal få Stuart hjem igjen.

Det går dager, uker og måneder. Anne Lynn Udbjørg er i dyp krise.

De siste minuttene

11. september: Stuart Lee ankommer The World Trade Center klokka 06.30. Han tar heisen opp til 106. etasje i nordre tårn - tårn 1. Her er det klart for åpningen av en årlig, finansielt innrettet teknologikonferanse som det britiske forlagshuset Risk Waters står bak. Det er over 100 påmeldte til konferansen som er lagt til 106. og 107. etasje i tårnet, i tilknytning til restauranten «Windows of the World».

Stuart Lees selskap DataSynapse har en egen stand på konferansen i Horizon Suite.

Det er en lavmælt, søvnig stemning i restauranten når Stuart kommer inn.

En del av konferansedeltakerne plukker opp navnelappene sine, andre forsyner seg av frokostbuffeten som er satt fram, mens atter andre nøyer seg med en kopp kaffe. Den fine været gjør at utsikten på østkysten av USA er formidabel denne morgenen.

Fra vindusbordene i restauranten kan man se uendelig langt inn i nabostaten New Jersey.

Flere hundre meter rett nedenfor vinduene flyter Hudson River stille. På West Street går trafikken tett. I Battery Park er det fortsatt temmelig folketomt. Stuart skal delta på konferansen sammen med tre andre fra DataSynpase.

Alle er på plass nå.

Så smeller det.

Et eller annet sted litt lenger nede i tårnet.

Noen voldsomme rystelser og øredøvende støy. I løpet av noen få forvirrende minutter er menneskene i de øverste etasjene av tårnet isolert. Og det tar faktisk litt tid før de forstår hva som har skjedd.

Sendte epost

Etter at American Airlines Flight 11 treffer tårn 1, begynner Stuart Lee å korrespondere på e-post med sitt kontor. Svært mye av det elektroniske sambandet i New York ble slått ut da angrepet satte inn.

Men Stuart har med seg sin trofaste følgesvenn - en Blackberry - en håndholdt mini-pc som går på et eget satellittnett.

Kl. 09.11 sender Stuart den første, knappe e-posten til sin sjef, Peter Lee.

På linjen for «tema» sto det:

«Fly har krasjet i WTC.»

På linja med stikkord «viktighetsgrad» skrev han: «Høy». I feltet for tekst spør han bare om en ting: «Har dere noen idé om hvilken etasje/hvilken side flyet krasjet?» Etter to minutter svarer Peter Lee fra firmaets kontor: «Hvor er du?» Stuart svarer kl. 09.17: straks: «Vet ikke helt. Vi er mer eller mindre innesperret i et av kontorene i 106. etasje. Vinduene er mot vest. Overalt ellers er det fullt av røyk. Noe nytt fra utsiden?»

Et minutter seinere svarer Peter Lee fra kontoret i Greenwich Village: «Hvem er sammen med deg?» «Jeg har hatt telefonkontakt med Raj (en annen ansatt i DataSynapse), men forbindelsen ble brutt. Vi har ringt Lynn (blant amerikanske venner heter Anne Lynn bare Lynn). Alt vel med henne. Vi har ringt politiet og de forteller at et team er på vei mot 106. etasje.»

Kl. 09.23 skriver Stuart Lee: «Jeg setter pris på oppdateringen. Garth (Feeney. Også en DataSynpase-ansatt) er bare noen fot unna meg i dette overfylte kontoret. Akkurat nå pågår det en diskusjon om hvorvidt vi skal knuse et vindu. Vi er ikke kommet fram til enighet.»

Dette er siste livstegn fra Stuart.

Vinket til helikopter

Vi vil aldri få svar på om de ca. 70 menneskene som var innesperret sammen med Stuart i et hjørne av tårn 1 i 106. etasje, noen gang ble enige om å knuse et vindu.

Men bilder tatt av to forskjellige fotografer noen minutter etter at han sendte den siste e-posten viser Stuart Lee stående i et knust vindu i det aktuelle hjørnet av tårnet.

Alle bilder som politiet har fått tilgang til, er nitid studert av etterforskere.

Kan man være sikker på at det er Stuart?

- Så langt som det er mulig, sier Anne Lynn. At det er en asiatisk mann som står der, er det ingen tvil om.

- Jeg kjenner ham igjen på utseende og uttrykk, og på klesdrakt. Det er min mann. Han har på seg en kakibukse, en mørkere T-skjorte, og i beltet har vi også identifisert Blackberryen som han brukte for å kommunisere med. Den hang alltid der. På et av bildene kan man se ham vinke til et helikopter. Flere fotografer fanget ham inn fra forskjellige vinkler.

Nordre tårn ble truffet først, og raste sammen sist.

Heltemot

Avisa New York Times har i detalj rekonstruert hva som skjedde i de siste 102 minuttene i de øverste etasjene av tvillingtårnene. Avisa har snakket med venner og kolleger av de omkomne, studert e-post, mobiltelefonsamtaler og videoopptak - og lyttet seg gjennom alt av radiosamtaler fra politi og brannvesen. Og de har snakket med 25 mennesker som kom seg ut fra toppetasjene i tårnene.

Samlet er det blitt en rapport om redsel, panikk, smerte og en vanvittig måte å dø på.

De som var sperret inne ble først bare observert som små skygger mot vinduene, flere hundre meter over bakken. De elektroniske meldingene innenfra skildrer en verden som går i oppløsning. Men de gir også innblikk i heltemot, verdighet og omtanke under de meste ekstreme og brutale omstendigheter.

756 km/t

Sammenstøtet skjedde kl. 08.46.26. Flyet som rammet tårn 1 var American Airlines Flight 11, en Boeing 767 som målte 52 meter mellom vingespissene, og var lastet med 35000 liter flybensin. Farta var 756 kilometer i timen. Det smalt rett inn i kontorene til Marsh & McLennan og etterlot seg et gapende hull mellom 94. og 98. etasje.

Flyet skar seg gjennom stålbjelker, knuste veggplater og datarom, møtelokaler og kontorlandskap. Bensinen tok fyr. Et landingshjul ble kastet gjennom sørveggen og ble seinere funnet i Rector Street fem kvartaler unna!

Så kom trykkbølgen.

Fra toppen til bunnen i bygningen. Rystelsene var voldsomme. Brannen bredte seg med rasende fart.

Tilbake

Nå er vi tilbake på Ground Zero - ett år etter tragedien.

Anne Lynn har ikke vært her mange gangene siden 11. september i fjor. Hun føler ikke behov for det. Hun har aldri vært inne i det såkalte «familierommet» før heller. Vi tar henne med dit. Det ligger i 20. etasje i en kontorbygning med panoramautsikt til det voldsomme krateret.

Vi er alene her i rommet denne formiddagen. Det er overfylt av bilder, kort, flagg, tegninger, blomster, leker og andre symboler på sorg og patriotisme. Rommet har et betydelig preg av amerikanernes karakteristiske hang til rituelle overdrivelser. Men rommet gjør et sterkt inntrykk. Det er spesielt sterkt å se barnas lekeplass midt i rommet.

Det er hit de kommer for å se, og for å snakke om hvorfor mor, far, søster eller bror måtte dø.

KJENTE IGJEN STUART: Flere måneder etter ektemannens død fikk Anne Lynn Udbjørg se dette bildet - på en fotoutstilling i New York. Hun kjenner igjen personen øverst til venstre på bildet som sin mann.
ALENE: - Noen ganger føler jeg at enkelte snakker som om det som skjedde var en trafikkulykke. Men Stuart ble offer for den mest skjendige kriminelle handling. Han ble myrdet, sier Anne Lynn Udbjørg. Her står hun på Brooklyn Bridge i New York.
STUART: Anne Lynns eget portrett av ektemannen Stuart. - Jeg trakk lykkeloddet da jeg møtte ham, sier hun.