De skal løse «Sleipner»-gåten

«Vi må få hjelp, for nå rives båten i stykker,» ropte overstyrmann Olav Skjetne inn i den bærbare radioen han like etter mistet i sjøen. Men først for maskinsjefen over bord. Alltid når tragedien rammer på havet, prøver vi å finne ut og forstå det som skjedde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens vinterregnet pisker rutene i Grand hotell i Leirvik på Stord forteller overstyrmann Olav Skjetne (38) fra Finnås til undersøkelseskommisjonen hvordan regnet bidro til å forurense radarbildet hans før katastrofen på Storbloksen 26. november. Men først når kommisjonen har vurdert alle fakta de kan framskaffe, vil den ha en mening om hans vanskeligheter med å se skjæret på radaren denne kvelden med flo sjø, bidro til havariet.

KOMMISJONENS LEDER Arild O. Eidesen (52) ber Skjetne gjenfortelle hele dagen da forliset skjedde. Den fullsatte salen med pårørende, forsikringsselskaper, rederi, observatører fra marinen og utsendte fra verftet i Australia, lytter til overstyrmannens detaljerte, dypt rystende gjengivelse av forliset til hurtigbåten «Sleipner» slik han gjennomlevde det.

Det er lett å se at her er mange års fartstid fra sjøen samlet på benkeradene. Mange trekker pusten dypt når Skjetne beskriver hvordan vinden og bølgene fra akter skrur «Sleipner» mot babord og rundt skjæret etter grunnstøtingen. Et stort flak av skutesiden kommer fram under båten. Skjetne og maskinsjefen står på babord rekke og ser langspantene i skipet komme til syne. Putene fra ungenes lekerom om bord, flyter ut i sjøen. «Det var som du åpnet en hermetikkboks,» sier overstyrmannen.

Det som siden skjedde, kostet 16 mennesker livet, og vil gjennom Skjetnes nøkterne, meningstunge fortelling, finne en plass blant beretningene fra hundreårene forut om livet langs kysten. 14. oktober var det 100 år siden Titran-ulykken da bygdene på Trøndelagskysten og Nordvestlandet mistet 140 av sine yngste og sterkeste menn. Stormen overfalt dem i de åpne båtene utenfor Frøya mens de var ute der silda sto i sjøen og kokte. UVÆRET KOM OVER HITRA, men for hundre år siden kunne det ikke varsles.

Dagens hurtigbåter med katamaranskrog, satellittposisjonering, radar og radio, er ute i andre oppdrag. Men de havner i det samme, knusende jerngrep om noe går galt eller gjøres feil i avgjørende sekunder.

De skipbrudne passasjerene og mannskapet på «Sleipner» samlet seg på soldekket bak øvre salong. Overstyrmann Skjente krøp bakover dit fra styrehuset langs en leider over det glatte taket som skrånet stadig mer jo dypere «Sleipner» satte baugen i sjøen etter at vind og bølger hadde revet den av skjæret igjen og sendt den i drift på fjorden.

- Så kom sjøen. Me flotna i eit virvar av armar og bein og skrik, forteller overstyrmann Skjetne.

Lagmann Eidesen og hans fire kommisjonsmedlemmer skal finne ut hvordan det kunne gå så galt. De skal foreslå tiltak som kan hindre at slike forlis skjer igjen. Det vide mandatet kommisjonen har fått av justisminister Odd Einar Dørum omfatter også å foreslå forbedringer av redningsutstyr, av annet utstyr om bord, prosedyrer og konstruksjoner som undersøkelsen måtte vise har sviktet.

MEN DET ER ALLEREDE gått ti dager siden menneskene som hadde vært om bord i «Sleipner», lå i det ni grader kalde vannet og kjempet for livet. Hadde de vært passasjerer i et fly, ville den sivile havarikommisjonen for flyulykker vært i arbeid med å samle inn opplysninger og bevis samme kveld som ulykken skjedde. En liknende permanent havarikommisjon for sjøulykker ble i november foreslått av den såkalte sjølovkomiteen. Både blant sjøfolk, i rederier og i påtalemyndigheten har misnøyen bygd seg opp rundt det gamle sjøforklaringsinstituttet. Det kommer for seint i gang og har en altfor avgrenset oppgave. Undersøkelseskommisjonen til lagmann Eidesen trådte i går inn i stedet for den tillyste sjøforklaringen og kommer til å gå grundigere til verks, slik en havarikommisjon ville gjort.

Men kommisjonens første vitne, kaptein Sverre Hagland som førte «Sleipner» da den gikk på skjæret, kom ikke til Stord i går. Mot slutten av sitt prov ga overstyrmann Skjetne sin overordnete en god attest fra en sjømann til en annen. Ikke alt Skjetne fortalte ga et solid bilde av kapteinens handlinger og vurderinger der på brua mens skipet han førte ble malt i stykker. Men da lagmann Eidesen spurte Skjetne om han hadde sett hva kapteinen gjorde, sa overstyrmannen at «han kan ha gjort tusen ting han, som jeg ikke så». Det er usikkert når og under hvilke omstendigheter kommisjonen kan få høre provet fra sitt aller viktigste vitne, han som hadde hånda på roret og tok beslutningene der «Sleipner» giret fra side til side gjennom bølgene over Slettahavet i 70 kilometer i timen inn i hvit sektor mot Haaskru lykt.

KAPTEIN HAGLAND ER ALLEREDE avhørt av politiet, og politimester Einar Drægebø ved Hordaland politikammer sier at påtalemyndighetens etterforskning av havariet foregår parallelt med undersøkelsene til kommisjonen. Både de ansvarlige offiserene om bord og rederiet skal etterforskes slik at både skyld og uskyld i forhold til et strafferettslig ansvar bringes på det rene. Kommisjonens bidrag til dette er å avdekke alle fakta. Under sitt møte her på Stord kommer kommisjonen til å gi sin anbefaling til Justisdepartementet i spørsmålet om dens viktigste bevismateriale, vraket, bør bli hevet. Til slutt er det den tørre jussen som skal sortere alle de avgjørelsene og handlingene som bestemte liv eller død ute i bølgene.

Men der på andre rad i Grand Hotell, på de reserverte plassende for pårørende, satt en liten familie som hadde mistet en av sine. De ville ikke snakke med noen, bare høre hva som skjedde før katastrofen ved skjæret for all framtid forandret deres liv. For dem og for alle de andre som ikke selv møtte fram i går, administrerte lagmannen et åpent møte. Det skal ikke være hemmelig for noen hva som skjedde. Eller hvorfor.

Halvor Elvik er kommentator i Dagbladets lederavdeling