De skamløse direktørene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norske toppledere i finans og storindustri har utviklet en ufølsomhet for verden rundt seg som er både fascinerende og frastøtende. Slett ikke alle, men mange nok til at de gang på gang utfordrer fellesskapet med sine lønninger, bonuser, opsjoner og levesett. I en rasjonell verden er det naturlig å forestille seg at den største økonomiske krisen på 80 år ville skape litt forståelse for behovet for moderasjon, for felles verdier og samhold. Slik er det åpenbart ikke blant mange av dem som styrer eller er aksjonærer i bankene. De velger å sette sjølråderetten over egne lønninger og utbytte fremfor kundenes og samfunnets interesser. Noen sier de vil avstå fra å ta imot statlige midler hvis prisen er å oppgi kontrollen i slike saker. Hvilken klode befinner disse menneskene seg på?

Konfliktens bakgrunn er regjeringens plan om en ny bankpakke som skal styrke kredittinstitusjonenes egenkapital og utlånsevne. Samtidig vil regjeringen hindre at bankpakken ender i en lønns-. bonus- eller utbyttefest i bankene. I både Danmark og Sverige har statens engasjement overfor bank eller industri medført begrensninger når det gjelder lederlønner, styrehonorarer og ulike former for aksjeprogrammer. Årsaken til slike tiltak er åpenbar: den betydelige risiko staten tar på vegne av skattebetalerne er avhengig av bred folkelig oppslutning. Ledere eller aksjonærer som benytter anledningen til å berike seg selv, kan svekke denne plattformen.

Vi er ikke tilhengere av at staten under normale forhold skal regulere lønns- eller utbyttespørsmål i banker eller andre private foretak. Vi tror også det vil være en fordel om Norge kommer gjennom krisen med et selvstendig bankvesen hvor private aksjonærer er sentrale deltakere. Men situasjonen nå er ikke normal og bankerne må derfor akseptere en tidsbegrenset avkortning av sin frihet til å fastsette lønninger og utbytter.