- SPIKRET I MINNET:  - Minnene om de mange grusomhetene jeg opplevde i ungdomstida, og detaljene jeg så, er spikret fast i minnet mitt. Som at russefanger - tilsynelatende uten noen spesiell grunn, ble drept like utenfor husveggen vår, foran øynene på oss. Det var forferdelig. Så det er klart vi ble påvirket av det vi så. Og vi bodde jo så nært at vi hørte ropene og skrikene av fangene som ble torturert av tyskerne, sier Ida Pedersen. Foto: GUNNAR GRYTØYR/DAGBLADET
- SPIKRET I MINNET: - Minnene om de mange grusomhetene jeg opplevde i ungdomstida, og detaljene jeg så, er spikret fast i minnet mitt. Som at russefanger - tilsynelatende uten noen spesiell grunn, ble drept like utenfor husveggen vår, foran øynene på oss. Det var forferdelig. Så det er klart vi ble påvirket av det vi så. Og vi bodde jo så nært at vi hørte ropene og skrikene av fangene som ble torturert av tyskerne, sier Ida Pedersen. Foto: GUNNAR GRYTØYR/DAGBLADETVis mer

- De skar av fangens kjønnsorgan

Ida Pedersen (86) var vitne til tyskernes mishandling av de russiske krigsfangene. Ny bok avslører hvordan norske myndigheter fjernet gravene til de sovjetiske krigsfangene under den kalde krigen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): «Den ubeskrivelige sørpa av halvt forråtnede lik i massegraver der det ikke var tørr jordbunn, arbeidet med hansker og greip for å spa og dytte likdelene ned i de utdelte sekkene oppdragsgiveren hadde skaffet (...) Det var et sant helvete av et oppdrag de hadde fått, selv om han var ung og kanskje ikke tenkte så mye over det den gang».

- Stanken var helt jævlig Slik beskriver forfatter Halvor Fjermeros minnene til den pensjonerte sjømannen Tor Steffensen (82). Da Dagbladet møtte Steffensen for to år siden fortalte han for første gang sin historie om da han var med på å grave opp og frakte lik langs norskekysten under en av Norge-historiens mest hemmelige operasjoner, «Operasjon Asfalt», i 1951.

- Vi stappet likdeler opp i sekkene og det stakk bein, knokler, ribbein opp over alt. Kroppsdelene tilhørte ofte ikke samme person, og det var tilfeldig hva som endte opp i de forskjellige sekkene. Likene var fulle av mark og stanken var helt jævlig, sa Steffensen til Dagbladet i 2010, som fortalte at mange slet psykisk etter arbeidet.

Det var forfatter Halvor Fjermeros som hadde fått i stand møtet, og i dag, nesten tre år senere, er boka hans «Med lik i lasten» ferdig.
 
- Hemmelig historie - Dette er kanskje en av de mest hemmelige historiene fra den kalde krigen, sier Fjermeros i dag. I «Med lik i lasten» skriver han om de sovjetiske massegravenes skjebne i Norge. For første gang forteller flere av de som deltok i aksjonen, og de som var vitne til operasjon, sin historie.

DØDENDE OG RADMAGRE: «Døende og radmagre soldater ble funnet i de fleste leire da kommisjonen som skulle undersøke krigsforbrytelser under den tyske okkupasjonen var på befaring våren 1945. Dette bildet av en utsultet ung sovjetisk fange er fra Øverbygd i Troms», skriver Halvor Fjermeros i boka «Lik i lasten». Foto tilhørende Bjørn Winsnes. Vis mer

Olaf Lindquist, født 1934, var lettmatros på «Raftsund», og han deltok under operasjonen. Han sier til Fjermeros at det «det var en ekkel fornemmelse vi hadde om bord med den stanken fra liklasten».

100 000 krigsfanger Under andre verdenskrig ble om lag 100 000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge.

«Tallet var nær dobbelt så stort som Trondheims innbyggertall på den tida, og utgjorde hele 3.3 prosent av den totale norske befolkningen», skriver Fjermeros i boka.

HAR SKREVET BOK: Det er forfatter Halvor Fjermeros (t.v.) som har gått gjennom arkivet, og han skriver nå bok om «Operasjon Asfalt». Etter å ha gått gjennom skipsloggene har Fjermeros funnet flere oppsiktsvekkende funn. I tilegg har forfatteren intervjuet en rekke kilder som deltok i operasjonen og Tor Steffensen (t.h.) er en av de han har intervjuet. Foto: ØISTEIN NORUM MONSEN/DAGBLADET Vis mer

Ved krigens slutt var det det totalt 72 800 krigsfanger i Norge, hvorav 16 000 polske, det samme antall jugoslaviske og cirka 75 000 sovjetiske statsborgere.

- Glemt folkemord 13 700 av dem døde på norsk jord. Dette er langt mer enn de 10 262 nordmennene som døde i Norge og utenfor Norge under krigen. Likevel har folkemordet på sovjetborgerne i Norge blitt mer eller mindre glemt, og gravene og minnesmerkene vanskjøttet og ganske ofte fjernet.

- Dette er Norges glemte folkemord, sier Fjermeros til Dagbladet.

I boka beskriver Fjermeros hvordan norske myndigheter gravde opp nærmere 8000 lik på grunn av frykt for sovjetisk spionasje, og hvordan de deretter forsøkte å holde historien hemmelig.  Nærmere åtte tusen lik ble gravd opp fra Kirkenes i nordøst til Brønnøy og Vega i sør, og deretter brakt med skip nedover langs kysten i de tre nordligste fylkene. Likene ble samlet på en kjempestor krigskirkegård i Tjøtta i Nordland.
 
- Skar av kjønnsorganene En av de som var vitne til oppgravingen var Ida Pedersen (86), fra Engeløya hvor det døde 517 sovjetfanger under krigen. Engeløya ligger i Steigen, omtrendt midtveis i luftlinje mellom Bodø og Evenes.

- SKULLE ALDRI VÆRT GRAVD OPP: - Gravene skulle aldri vært rørt. Det var rett og slett en skam at dette skjedde. De var gravlagt der og burde ha fått ligge i fred der. Det var også alle her enige om. De hadde fortjent å få en ordentlig kirkegård med kors på gravene, tilgjengelig for folk, sier Ida Pedersen. Seinere tok hun og mannen initiativ til å få satt opp minnestøtta over de russiske krigsfangene nærmere veien, der 8. mai har det vært markert hvert år siden. Hun fikk senere en medalje fra Sovjetunionen for sin innsats for fangene. Foto: GUNNAR GRYTØYR/DAGBLADET Vis mer

Pedersen ble personlig kjent med en rekke krigsfanger og observerte det tyske fangeregimet på nært hold. Pedersen ble senere gift med en mann som observerte hvordan tyskerne klippet av fingrene på en fange før han ble skutt i magen. En annen fange som hadde rømt ble utsatt for grusom tortur.

«Det han ble utsatt for, er så brutalt at det nesten ikke kan gjenfortelles. Han ble tatt i forhør eller rettere sagt brutalt torturert der og da, oppe i skogkanten. Tyskeren skar rett og slett kjønnsorganet av fangen. Deretter ble han dratt blødende ned til støa der sjarken lå og ventet», forteller Pedersen i boka.

- Spikret fast i minnet Da Dagbladet møter Pedersen forteller hun at hendelsene fortsatt preger henne:

HER ER DEN HEMMELIGE ORDREN: «Hvis fartøyene trenger assistanse fra K. N.M. "Andenes" vil en slik assistanse rekvireres med meldingen "Her er trålere". Assistansen skal kun gis etter anmodning fra og i samarbeid med politiet. Blir det nødvendig å bruke skytevåpen, skal der først skytes skremmeskudd i luften», står det i en instruks fra 8. mai 1951. Vis mer

 - Minnene om de mange grusomhetene jeg opplevde i ungdomstida, og detaljene jeg så, er spikret fast i minnet mitt. Som at russefanger - tilsynelatende uten noen spesiell grunn, ble drept like utenfor husveggen vår, foran øynene på oss. Det var forferdelig. Så det er klart vi ble påvirket av det vi så. Og vi bodde jo så nært at vi hørte ropene og skrikene av fangene som ble torturert av tyskerne, sier Pedersen.

- En skam I boka er hun én av mange som reagerte på skjebnen til russergravene etter krigen. Hun var vitne til oppgravingen som nærmeste nabo til gravene og betegner framferden til graverne som «en skam»:

«Steigværingene grov opp alt, helt til det minste bein. Men finnmarkingene lot tanngarder og gebiss og til og med svære bein bli liggende igjen. Kyrene gikk og gnagde på beinrester her i lang tid etterpå. Og etter at likrestene ble tatt opp, ble sekken lagt noen dager i friluft for de skulle transporteres videre. Det begynte å regne og sekkene ble oppblødte. Da var det tjukt av fugler som forsynte seg av sekkenes innhold», forteller Pedersen i boka.  

SPRENGT I STYKKER: En anleggsarbeider opplevde høsten 1950 at et gravmonument ved Bjørnelvea ble sprengt i stykker. På spørsmål om hvorfor dette ble gjort, fikk han til svar at «det er så uhyggelig for turistene å se disse russiske gravmonumentene stå omkring». Her fra et ødelagt monument på Saltfjellet. Foto: HARRY BJERKLI Vis mer

- Gravene skulle aldri vært rørt. Det var rett og slett en skam at dette skjedde. De var gravlagt der og burde ha fått ligge i fred der. Det var også alle her enige om. De hadde fortjent å få en ordentlig kirkegård med kors på gravene, tilgjengelig for folk, sier hun. Seinere tok hun og mannen initiativ til å få satt opp minnestøtta over de russiske krigsfangene nærmere veien, der 8. mai har det vært markert hvert år siden.

- Som en krig «Hadde en ikke vist bedre, kunne en ved lesning av sakens interne dokumenter tro at det handlet om opptakene til en væpnet konflikt. På sett og vis var det nettopp krig "Operasjon Asfalt" dreide seg om også, det vil si: Kald krig — midt i etterkrigstidas aller mest spente år». 

Fjermeros skriver at hele operasjonen var preget av gjensidig mistenksomhet mellom Norges «stadig mer vestorienterte myndigheter og den store naboen i øst, så vel som av en dyp mistillit mellom regjeringen og de norske kommunistene, som sto forholdsvis sterkt i en del av byer og tettsteder i Nord-Norge».

Fryktet spioner 3. juli 1951 sendte forsvarsminister Jens Christian Hauge et brev til Det kongelige norske utenriksdepartementet under overskriften «Sovjet-russiske krigsgraver i Norge».

SNAKKER UT: - Vi stappet likdeler opp i sekkene og det stakk bein, knokler, ribbein opp over alt. Kroppsdelene tilhørte ofte ikke samme person, og det var tifeldig hva som endte opp i de forskjellige sekkene. Likene var fulle av mark og stanken var helt jævlig, sa Tor Steffensen til Dagbladet i 2010. Foto: ØISTEIN NORUM MONSEN/DAGBLADET Vis mer

Da krigen var slutt var flere tusen graver på et par hundre gravplasser kysten rundt blitt liggende.

- Siden kom den kalde krigen og gjorde tidligere allierte til fiender. Krigsgravene ble storpolitikk. Det ble påstått at de som besøkte grave var sovjetiske spioner, forteller Fjermeros.

100 000 KRIGSFANGER: Under andre verdenskrig ble om lag 100 000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge. Bildet er tatt sensommeren 1941. Foto: SCANPIX Vis mer

Sovjetiske myndigheter presset på for å få tilgang til gravene, «og ville utnytte sommervarmen til inspeksjon og istandsetting av egne landsmenns graver før høstenettene og frosten satt inn».

«Svaret skulle bli en militært preget flyttesjau av krigsfangelik som savner sidestykke, ikke bare i norsk, men også i internasjonal historie», skriver Fjermeros. 

STANKEN FRA LIKLASTEN: Olaf Lindquist, født 1934, var lettmatros på «Raftsund», og han deltok under operasjonen. Han sier til Fjermeros at det «det var en ekkel fornemmelse vi hadde om bord med den stanken fra liklasten». Foto: HALVOR FJERMEROS Vis mer

«De ble losset og deretter gravlagt på et sted som de fleste neppe forbandt med annet enn en fjern fortelling fra Snorres kongesagaer», skriver Fjermeros. Operasjonen ble kalt «Operasjon Asfalt» etter de asfaltimpregnerte sekkene som skulle brukes.

Var villig til å bruke våpen Boka viser forfatteren hvordan Gerhardsen-regjeringen fryktet kommunistiske opptøyer når de gjennomførte flyttingen.

«Så nervøse var de i Arbeiderparti-regjeringen ledelse, anført av statsminister Gerhardsen og statsråd Hauge, at det ble gjort konkrete forberedelser til å bruke våpen mot landets egne innbyggere eller andre inntrengere ved å utkommandere et militær fartøy som skulle følge operasjonens innleide lasteskip fra havn til havn», skriver Fjermeros.  

Fikk instruks om våpen «Hvis fartøyene trenger assistanse fra K. N.M. "Andenes" vil en slik assistanse rekvireres med meldingen "Her er trålere". Assistansen skal kun gis etter anmodning fra og i samarbeid med politiet. Blir det nødvendig å bruke skytevåpen, skal der først skytes skremmeskudd i luften», står det i en instruks fra 8. mai 1951.

- MINNET ER HELLIG: - Her på norsk jord ble mange fanger og soldater stedt til hvile. Minnet om de falne er hellig for oss, sa en beveget Dimitrij Medvedev da han besøkte Norge i 2010. Foto: HEIKO JUNGE/SCANPIX Vis mer

Ingen skudd ble avfyrt under aksjonen. Aksjonen ble mest spent i Mo i Rana, hvor lokale demonstranter klarte å blokkere utgravingen av gravene helt til norske myndigheter ga opp.

De sovjetiske fangene bygde veier og jernbane, fabrikker og flyplasser og festningsanlegg. «De sprengte og spadde og støpte og sleit for å virkeliggjøre de villeste planene om å militarisere så å si hver fjord og hver pynt i et forsøk på å gjøre det okkuperte Norge uinntakelig for fiendtlig invasjon», skriver Fjermeros.

Bygde Norge I dag er kanskje det fremste minnet fra de sovjetiske krigsfangene infrastrukturen de bygde. Fra festningsanlegg på Trondenes og i Steigen til fabrikkbygning i Glomfjord og på Herøya, fra fiskefiletering i Bodø og Hammerfest til kraftutbygging ved Rjukan og Årdal, fra NSBs jernbanebygging for fullføring av Sørlandsbanen til Stavanger gjennom sammenknytning med Jærbanen og Nordlandsbanens forlengelse fra Grong mot Fauske, fra bygging av riksvei 50 til gruvearbeid på Knaben i Vest-Agder fra kantinearbeid i Saudasjøen til flyplassbygning på Gardermoen - «det ble bygd og arbeidet det remmer og tøy kunne holde», skriver Fjermeros.

GRAVLAGT PÅ NORSK JORD: De sovjetiske fangene som døde ble gravlagt på krigskirkegårder, kirkegårder og ved militære og sivile anlegg i utmark, myrlendt terreng og utilgjengelige fjellområder. Bildet er tatt sensommeren 1941, inne i leiren. Foto: SCANPIX Vis mer

«13 700 sovjetiske krigsfanger, kanskje enda flere, ga sitt liv under 2. verdenskrig i Norge. Til sammenlikning døde 10 262 nordmenn i krigsrelaterte handlinger i 1940—45 (...) Tar en med de rundt 6000 soldater fra Den røde arme som falt under felttoget som endte med Finnmarks frigjøring, et tall som nærmest ikke er synlig i norsk historieskriving, kommer vi opp i et totaltap på nærmere
20 000. Det er med andre ord nesten det dobbelte av de norske tap under hele krigen», skriver Fjermeros i boka.

- Tallene viser hvem som bar den tyngste bora under krigen i Norge, sier Fjermeros.

Norge under tysk okkupasjon, Trondheim. En gruppe russiske krigsfanger fotografert på Ørlandet utenfor Trondheim etter ca. 10 måneders fangenskap. WW2 - Norway. Russian prisoners of war. Vis mer
ØDELAGT MINNESMERKE: Original russisk minnestøtte på Eiteråga i Dunderlandsdalen. - Ingen vet sikkert, men det antas at det var gravlagt omkring fem, åtte russere her, sier lokalhistoriker Harry Bjerklie. Foto: HARRY BJERKLI Vis mer