De skjulte profitørene

Norge har høy pris på mat og et elendig utvalg i butikkene. Kjedene vil ha det slik, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BLANT KAPITALISMENS teoretikere er konkurransen den skinnende diamanten. En korrigerende og dynamisk kraft som skaper rettferdighet, riktig fordeling, et bredt tilbud og gunstige priser for forbrukeren. For kapitalismens praktikere, altså eierne og deres betrodde tjenere, er fri og ekte konkurranse en trussel og en plage. Den skaper permanent uro, utfordrer ledernes dyktighet, angriper fortjenestemarginene og truer markedsposisjonen. Desto større et foretak er, desto mer streber det mot markedsdominans, lukrative reguleringer, gunstige strukturendringer og andre aktørers død. Visst hyller eierne konkurransen. Dominans, manglende kompetanse og grådighet trenger skjul bak konkurransens omsorgsevner. Slik får konkurransen likhetstrekk med Den Hellige Ånd: Høy status, uklar virkning og diffus karakter.

INGEN STEDER ER dette mer synlig enn i den norske dagligvarehandelen. For tjue år siden var det tusener av kjøpmenn som tok beslutninger om vareutvalg og priser. Nå har dette skrumpet inn til fire aktører (NorgesGruppen, ICA, Rema og Coop) som kontrollerer 99 prosent av markedet. Denne markedskonsentrasjonen er enestående i Europa, og har gitt de privateide kjedenes hovedaksjonærer eventyrformuer. Likevel er utviklingen tungt markedsført som et håndslag til forbrukerne, nærmest som en nasjonal dugnad for lavere priser. Her har frekkhet, smartness og iskald kynisme gått opp i en høyere treenighet. Den ubehagelige sannheten er nemlig at vi har meget høye priser, også når det korrigeres for landbrukspolitikken. Vareutvalget er på europeisk bunnivå og styres med markedsstalinistiske grep.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HOVEDGRUNNEN til denne elendigheten er kjedenes beinharde kontroll med alle ledd fram til hyllene i butikkene. Produsenter og leverandører av varer tvinges til lydighet av kjedenes totalkontroll med markedet. Grossistleddet er for lengst integrert i kjedesystemet og kjøpmenn på kontrakt (franchise) har bare marginal innflytelse på vareutvalg og ingen på pris. Her hersker prøyssisk disiplin og orden. All makt er samlet hos generalene på hovedkontorene, og de vet hvordan man marsjerer i takt uten avslørende avtaler. I et slikt system står forbrukeren lavere enn fotsoldaten.

KONTROLLEN BYGGER på et sinnrikt – og ugjennomtrengelig – system med avtaler og rabatter. Derfor er det også en permanent skjev fordeling mellom kjedene og forbrukerne når det gjelder informasjon. Priser, vareutvalg og eksponering i butikkene reguleres av et system som er uten like når det gjelder kompleksitet og hemmelighold. Her handler det om felles markedsføringsavtaler, betaling for hylleplass, avgifter for å være markedsleder og bonuser og rabatter som kan være norske, nordiske eller europeiske. Kort sagt: Kjedene tar direkte betaling for at leverandørene skal få sine varer i salg. Det er disse «avgiftene» som danner hovedgrunnlaget for de enorme formuene som er samlet i Reitan-familien (Rema), Johannson-familien (NorgesGruppen) og hos Stein Erik Hagen (tidligere eier av Rimi-kjeden som nå er ICA).

SPILLET BAK kulissene i denne bransjen er godt skildret av Espen Bogen i boka «Rik på lavpris». Han er knapt noen uhildet observatør. Bogen har jobbet på leverandørsida, bl.a. for monopolisten Gillette, men han følger et innsidespor som kaster lys der det lenge har hersket totalt mørke. Bogens hovedpåstand er at kjedenes markedsdominans gir oss dyrere matvarer fordi leverandørenes rabatter i beskjeden grad kommer kunder og kjøpmenn til gode. Han anslår at de ulike avtalene utgjør mellom 10 og 20 prosent av dagens matvarepriser.

VEL SÅ VIKTIG som pris er kjedenes kontroll med vareutvalget. En undersøkelse gjort for Nordisk Ministerråd viser at Norge har det dårligste utvalget av ferskvarer i Norden. Innenfor kategoriene meieriprodukter, kjøtt, drikkevarer og kjøttpålegg har f.eks. finnene dobbelt så stort utvalg som oss. Selv Island ligger langt foran norske supermarkeder og i Frankrike er det en helt annen verden. Kjedene prøver å innbille oss at dette skyldes en særnorsk mentalitet som stammer fra knappheten under den annen verdenskrig. Forklaringen er nok enklere: Vi får ikke mer å velge mellom fordi kjedene er best tjent med dagens ordning. Det innebærer også at nye og små produsenter knapt har en sjanse til å etablere seg i Norge. De er ulønnsomme for kjedene.

I NORGE PLEIER vi å gi bøndene skylda for de høye matvareprisene. Den effekten finnes. Forskjellen er at subsidiene er offentlige og at bonden hele tida lever med en politisk risiko.

Tida er kommet til å kreve samme åpenhet fra kjedene i dagligvarebransjen.