«De skyter jo bare på hverandre»

Gutta som vil nå toppen i Oslos kriminelle gjengverden, må være villige til å trekke pistol. Det gir dem status og skaper frykt. «Ære,» sier de, og vi nikker storøyd. Har vi glemt at mennesker lider?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er lett å la seg fascinere: Mørkhudete muskelbunter med feite gullenker rundt halsen, sittende på enda feitere sportsbiler, truer med hevn og prater om «ære» i avisene. Vi vet de skyter. Det lukter litt av den store verden, av gangsterliv i Chicago og Los Angeles. Så lenge de bare skyter på hverandre, er det kanskje ikke så farlig. Problemet er bare at gjengene bruker media som reklameplass. Oppslag av den typen er status, og øker konflikten mellom bandene.

DET SOM LIGGER BAK de såkalte æreskodene som de kriminelle henviser til, har ingenting med islamsk ære å gjøre. Begreper som ære, skam, respekt og hevn blir misbrukt, i beste fall misforstått, av gjengene. Vi kjøper det, fordi vi tror at det er vel slik disse muslimene er. Mens gjenggutta stort sett har lært det fra mafiafilmer. I virkeligheten bringer de skam og vanære over sin egen familie ved å bli kriminelle. Det er familiens ære det dreier seg om i islam. Som Benaissa Ahssain sa i gårsdagens Dagbladet: «Du er ikke muslim hvis du selger heroin. Hva har du i hjertet ditt da?» Virkelig respekt får en ved å være rein og hederlig.

De som er mest «gærne», som tør å skyte, vinner status i gjengvirkeligheten. Det kan også fungere som en slags opptaksprøve. Viser en mot, eller «hjerte» som mange sier, skaper det frykt.

Og frykt hos andre er det de kaller «respekt». Det gir makt, og makt er målet i en verden som dreier seg om å dominere det kriminelle markedet i Oslo: dop, prostitusjon, torpedovirksomhet og våpen.

I KJØLVANNET AV DETTE ligger ofrene:

  • Gjengmedlemmer selv og deres familier. De lever under konstant press og trusler fra andre gjenger. Vold og mishandling som aldri blir politianmeldt, er en del av hverdagen.
  • Den andre gruppen er selvsagt ofre for den kriminelle virksomheten: narkotikamisbrukere og gjeldsslaver.
  • Den tredje gruppen ofre er vanlig, norsk skoleungdom. Norske tenåringer ranes, bankes og forfølges. De sier ikke fra, fordi trakasseringen blir verre av det. De skammer seg over å ikke kunne forsvare seg. En far skrev til meg at han hadde lagt vekt på å lære sønnen gode, antirasistiske holdninger. Men hva skulle han si nå, når sønnen konsekvent ble terrorisert av en innvandrergjeng?
  • Den fjerde gruppen ofre er vanlig innvandrerungdom. Undersøkelser viser at de fleste er mer lovlydige og ærlige enn helnorske unge. Likevel opplever de å bli sett på som kriminelle, voldelige og kvinneundertrykkende. De føler seg stemplet og uthengt hver gang avisene skriver om voldsgjenger og tvangsgifte.

DET KAN VIRKE SOM om politikerne er villige til å akseptere de negative konsekvensene ved at Oslo er blitt en storby, uten å ville betale kostnadene. I praksis er det ikke skjedd noe løft i forhold til vold, selv om Oslo-politiet hvert år melder om en skremmende utvikling i et utsatt miljø av innvandrergrupper. Nå har vi en ny justisminister, som tidlig engasjerte seg i spørsmål om integrering av innvandrere, da hun var skolebyråd i Oslo. Hanne Harlem stilte krav om norskkunnskaper og foreslo å spre innvandrerelever rundt på Oslo-skoler. Det var kontroversielt nok den gangen. Til henne er det bare én ting å si: Lytt til erfarne folk fra skolen, hjelpeapparatet, frivillige organisasjoner, fritidsklubber og innvandrerungdom selv. Spør dem hva som hjelper. Still krav. Ikke dra på studietur til USA. Lag en handlingsplan som duger for norske forhold.

Eller skal vi vente på at uskyldige mennesker kommer i skuddlinja?

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladet Magasinet og forfatter av dokumentarboka «Hvis vi dør, så dør vi sammen», sammen med Ungdom mot vold.

liz.buer@dagbladet.no