De små skritts tyranni

Finn Graff har flere ganger tegnet Kristin Halvorsen som Delacroix’s revolusjonskvinne. Men det er lite revolusjon over vår dame i rødt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kristin Halvorsen er blitt en slags sosialliberaler i sin rolle som finansminister. Hennes sosiale hjerte banker, men det banker i virkelighetens verden. Og den er sosialliberal. Den sørger for sikkerhetsnett som gjør at ingen faller helt utenfor. Den sørger for at næringslivets kvinner og menn har albuerom og får tilstrekkelig å spille med, slik at de skaper arbeidsplasser til oss andre. Og den sørger for at det store flertall har det passelig bra uten å få de altfor store overraskelser når budsjettene legges fram. Det siste er blitt det viktigste hensyn for politikere av alle farger. Tirr ikke flertallet, for da blir du helt sikkert skiftet ut. Pleier du flertallet omsorgsfullt, kan det i det minste være en mulighet for nåde ved neste valg. Derfor underkaster både en høyreliberaler som Per-Kristian Foss og en sosialist som Kristin Halvorsen seg de små skritts tyranni. Det begeistrer ikke. Det fenger ikke. Men det gir trygghet. Næringslivet er tross alle klagerop glad for stabile rammevilkår. Selv rederinæringen vegrer seg for å flagge ut etter flere ukers verbal krigføring mot finansministeren. Sosialhjelpsmottakere skulle selvfølgelig også hatt bedre rammevilkår, men er ikke helt moderløse barn i en svart verden. Og vi andre konstaterer at det er reallønnsvekst og jobbmuligheter for våre barn.

Hva ville skjedd om Kristin Halvorsen hadde begeistret alle sine fylkesledere ved å øke velferden og avskaffe fattigdom med et knips? Om hun altså hadde heist alle minstepensjonister, studenter og sosialhjelpsmottakere over grensen for EUs fattigdomsdefinisjon? Da hadde hun ertet på seg alle nesten like trengende som ikke hadde fått tilsvarende. Og dessuten måtte hun ha grepet så dypt i pensjonsfondet at flertallet hadde skreket. Det hadde skreket fordi sentralbanksjefen da ville økt renta mer enn flertallet hadde likt. Og det hadde han gjort fordi han hadde ment at en slik pengebruk ville overopphetet norsk økonomi. For å bremse aktiviteten i økonomien, som altså hadde blitt for stor på grunn av Halvorsens bankende hjerte for eldre, syke, trengende og fattige, måtte Svein Gjedrem økt renta mer enn han har varslet. Da ville LO-leder Roar Flåten skreket enda høyere enn flertallet. Og han hadde fått følge av Finn Bergesen jr. i NHO. De ville begge slått alarm, fordi ytterligere renteøkninger ville økt avstanden mellom det norske rentenivået og EU-landenes og USAs. Det igjen hadde ført til press mot krona. Spekulantene hadde drevet den norske kronekursen fra sans og samling og gjort det altfor dyrt for utlandet å kjøpe varer fra norske bedrifter hvor LO-medlemmene er ansatte og skaper verdiene.

Da hadde bedriftene mistet viktige ordrer. De måtte ha permittert eller sagt opp sine ansatte. Arbeidsledigheten hadde steget. Kommunenes inntekter hadde sunket. Muligheten til å forbedre skolen og eldreomsorgen hadde forsvunnet. Da ville ikke bare forskerne ved våre universiteter opplevd et forstemmende hvileskjær. Da ville hele Norge vært inne i et hvileskjær. Vi hadde utsatt salget av boligen. Vi hadde utsatt bytte av jobb. Vi hadde tålt mindre forsakelser og miljøavgifter. Vi hadde sikret oss som best vi kunne. Vi hadde blitt gjerrige og skult på naboen. Fanden spare, hadde vi sagt, og droppet fredagsturen på byen med betydelige ringvirkninger for restaurantnæringen.

Hva er i det hele tatt mulig å utrette for en politiker som vil noe i dette landet? «Endre kurs»? Falmede politikere vet at det ikke skal rare omdreiningen til på rattet før de kan si at det er ny kurs og med et sosialøkonomisk glis fortelle at der framme, ved Soria Moria slott, vil avstanden til dit vi ville kommet med Erna Solbergs kurs være formidabel. Faktisk ville det brakt oss til et annet samfunn, kan Halvorsen føye til. Til USA, for eksempel, hvor Fremskrittspartiet vil. Mens Ap, SV og Senterpartiet vil være i Norge og Norden. Kanskje var det det de skulle sagt foran hvert valg. Vil dere til USA eller til Sverige? Men så sier de isteden: Vil dere til rovdyrkapitalismens helvete eller til den siste sovjetstat? Mens alle vet at vi havner et sted midt imellom, uansett hvem som vinner. Og når spillet har pågått så lenge at de fryktede velgerne innser at politikerne er av samme ulla alle sammen, så kommer den fryktede politikerforakten som bare Siv Jensen og Carl I. Hagen tjener på.

Jeg skulle ønske det ikke var slik. Det var ikke slik før. Da hadde folk respekt for politikere og deltok i valgene. Da tålte vi ikke fattigdom. Men nå er vi blitt så grådige at vi tåler den så inderlig vel. Og da hjelper det ikke engang med en sosialistisk finansminister.