Etter dager og uker med diagnosekamp og fagstrid, med Breiviks indre liv som sentrum for  oppmerksomheten, ble rettssal 250 i dag igjen rykket tilbake til all smerten Breivik har forårsaket.

På siste dag med vitneavhør fikk retten møte to av de mange hundre som er hardt rammet av hans ugjerninger. En mann som mistet sin kone. Hun som alltid måtte stoppe for å plukke markblomster. Hun som farget tåneglene sine i forskjellige farger. Hun som overtalte ham til å åpne en flaske vin midt i uka. Hun alle bare måtte bli glad i. Breiviks bombe stoppet det umistelige livet.

Jeg har sjelden forstått noe bedre enn det den denne kloke, sindige mannen også sa i sitt vitnemål:

- For å si det folkelig, jeg har hatt et ønske om at han må brenne i det aller svarteste helvete. Han var ikke stolt av den følelsen, men han skammet seg heller ikke. Og det legitime sinnet  mange etterlatte må føle er underkommunisert.

Vi viser vårt samhold og vår verdighet i rosetog, vi bekrefter vårt samfunns verdier i en korrekt og rettferdig rettssak. Men det må det heller ikke bli slik at raseriet i sorgen skal gjøres så usynlig, som om det var uakseptabelt å bli rasende når en mann velger å drepe det kjæreste du har. Ærlig sorg rommer også sinne.