SORGEN: - På siste dag med vitneavhør fikk retten møte to av de mange hundre som er hardt rammet av terroristens ugjerninger. En mann som mistet sin kone. Hun som alltid måtte stoppe for å plukke markblomster. Hun som farget tåneglene sine i forskjellige farger, skriver Andreas Wiese. Her til høyre, Freddy Lie, som mistet datteren sin på Utøya. Lie har vært tilstede i alle 10 uker. 
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
SORGEN: - På siste dag med vitneavhør fikk retten møte to av de mange hundre som er hardt rammet av terroristens ugjerninger. En mann som mistet sin kone. Hun som alltid måtte stoppe for å plukke markblomster. Hun som farget tåneglene sine i forskjellige farger, skriver Andreas Wiese. Her til høyre, Freddy Lie, som mistet datteren sin på Utøya. Lie har vært tilstede i alle 10 uker. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

De som bærer sorgen

I dag ble de igjen synlige i saken mot Breivik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter dager og uker med diagnosekamp og fagstrid, med Breiviks indre liv som sentrum for  oppmerksomheten, ble rettssal 250 i dag igjen rykket tilbake til all smerten Breivik har forårsaket.

På siste dag med vitneavhør fikk retten møte to av de mange hundre som er hardt rammet av hans ugjerninger. En mann som mistet sin kone. Hun som alltid måtte stoppe for å plukke markblomster. Hun som farget tåneglene sine i forskjellige farger. Hun som overtalte ham til å åpne en flaske vin midt i uka. Hun alle bare måtte bli glad i. Breiviks bombe stoppet det umistelige livet.

Jeg har sjelden forstått noe bedre enn det den denne kloke, sindige mannen også sa i sitt vitnemål:

- For å si det folkelig, jeg har hatt et ønske om at han må brenne i det aller svarteste helvete. Han var ikke stolt av den følelsen, men han skammet seg heller ikke. Og det legitime sinnet  mange etterlatte må føle er underkommunisert.

Vi viser vårt samhold og vår verdighet i rosetog, vi bekrefter vårt samfunns verdier i en korrekt og rettferdig rettssak. Men det må det heller ikke bli slik at raseriet i sorgen skal gjøres så usynlig, som om det var uakseptabelt å bli rasende når en mann velger å drepe det kjæreste du har. Ærlig sorg rommer også sinne.

Og de Brevik drepte den 22. juli forsvant ikke bare den dagen. De er borte hver eneste dag etterpå, ved hvert eneste frokostbord og på hver eneste hyttetur. Moren som mistet sin sønn på Utøya hadde tre barn. Nå har hun to. Hennes vitnemål satte nøkterne, sterke ord på det Brevik har påført så mange familier: Når det er som alle går litt i stykker, sprenges også en familie i stykker. Felles sorg kan også være økt smerte. Alt blir annerledes.

Snart er rettssaken over. Men i altfor mange hjem vil en stol fortsatt stå like tom. Det er lett å gå videre for oss andre, vi som ikke sitter rundt det bordet.

En rettssak som denne får så mye oppmerksomhet at den kaster lys på svakheter i vårt rettssystem. Det er vanskelig å forstille seg at rettspsykiatriens form ikke vil endre seg etter denne saken. Det er grunn til å tro at loven om tilregnelighet og utilregnelighet vil vurderes på nytt. Det ekstreme i saken gjør at vi ser sprekkene i fundamentet tydeligere.

Men nettopp det at rettssaken på den måten har vært nyttig, gjør at oppmerksomheten er tatt vekk fra dem som er rammet av volden og terroren, de overlevende og de etterlatte. Den prinsipielle tok oppmerksomheten fra det personlige. Systemsvakhetene trumfet sorgen.

I går ble de rammede igjen synlige. De etterlatte bærer sin sorg. Som samfunn må vi bære vårt ansvar. Mange år fra nå er de som kan fortelle oss om vi klarte det.